Murstein

Reims, Franrike 2008. Julivarmen slår mot oss, og tanken på rødvin er mildt sagt malplassert. Etter å ha beundret den vakre gotiske katedralen, nyter vi en cappucino på torget, og legger merke til de mange som går ut og inn av en rustikk litt bortgjemt vinbutikk. Nysjerrig. Ding, dørbjellen klinger lett.


Bonjour M'sieur.
Bånsjour - nå parlej fransej. Parlej vou Ånlgej? Ui?
Ahhh... Norvege? Oui?
Un Boteille Chateu Neuf du Pape sill vo plei...
Oui, they have some good wines, but wouldn't Monsieur rather try something from further south - I have a special one here. Excellent vintage. 2002, La Caillasses - a rare brand I tell you.
Well then. Gimme two please. And wrap'em please. And a couple of Gigondas as well...
Ahh monsiuer - excellent choice.

Why thank you månsør.
Would you like a bott...

No more Champagne please.

September 2009 er nært forstående. Kongsberg triathlon ble ikke akkurat den triumfen jeg drømte om. Men noen detaljer stemte, skifting- T1 og T2. Etter 60 metern på 7 blank ut av T2 kjennes det ut som ryggmusklene ligger i stillingskrig med lungene. Jeg er en Iberiasnegle. Gartnere kommer stormende bak med gift, og det er nyttesløst. Knærne verker. En finger i jorda. Her må det trenes mer...

Onsdag 26.08: Offroad intervaller i skogen. Blodsmak i munn. Sykkelen triller inn i gangen med sin herre på babord. Gjørme og svette drypper på det nyvaskete gulvet. Kona roper Ut! Smiler mens jeg drar vaskefilla over gulvet. Dusjer, lykkelig.

Ibsen eller Prefontaine

Mange vil til Ironman VM på Hawaii. Ulike motiver. Mange drømmer. Noen har sett Tv-sendinger og fått gåsehud - Dit vil jeg! Er det ibsenske motiver for å holde på med dette? For vi er vel alle gjennomsnittsmennesker.


Lekser (trening) er en ting - eksamen (konkurranse) noe annet. Jeg kikker litt på disse bøkene innimellom (Friel / Byrn) og det er mye klokt der, men føler at de likevel legger litt begrensninger ift utførelsen i konkurranser... Jeg savner litt av den nordthugske gusto hos norske triatleter. There is a thug in Northug. En "bølle". En "lømmel". Vi finner de andre steder og. Armstrong. Boonen. Vi andre skal nærme oss så forsiktig [Wel fuhk thāt, man]...

10x100m på fotballanlegget, start hver :45. Barbeint. Fotballkamper i bakgrunn. Noen rister på hodet. Jeg rister tilbake. Best uten ball.

Vino Nobile

Forventninger og (over)vurderinger skjer på mange områder. Brunello bl.a. er laget av Sangiovesedruer og er sterkt overpriset. Den rimeligere varianten fra samme område, Rosso di Montalcino går heller ikke hjem hos meg. I stedet kan kanskje Vino Nobile de Montepulciano gi "more bang for the bucks"? Mine olfaktoriske sensorer tar meg tilbake til Siena en nydelig junidag i år, hestene ble presentert foran det årlige racet som går på Piazzaen.

Rasedyrene ble ført stramt gjennom gatene til applaus og jubel fra de lokale innbyggerne. Jobbet de ikke den dagen? Jeg blir forundret over at vinen i de vakre enotecaene og gourmetburikkene holder samme prisnivå som på polet i Norge. Rike amerikanere og toskanasugende nordmenn gjør sitt. Åtte flasker røde gleder for sene høstkvelder, samt et par liter olivenolje. Spenningen og adrenalinet suser i skranken til Ryanair - blir det overvekt? Det er glede i god rødvin. Den dårlige skaper bare irritasjon. Og den værste er den overvurderte og den du lagret akkurat så lenge at korken tørket og røk i ren desperasjon. Vi snakker vel her om Nebbiolo- og Sangiovesedruens 7.krets i Dantes helvete.

Rasedyrene var ikke like mange under NM i Oslo i går. Kjente litt på energien i Maridalen og i skogen ved Sognsvann. Store variasjoner i både intensitet, effektivitet og sluttresultat. Mange stive kropper i triathlon. Lite rotasjon i hofter og overkropp. Liten bruk av armer og skuldre. Altfor mye tripping på tunge bein. I sum gir det lite fart. Jeg noterer meg dette i mitt hode.

Skogen i Holmestrand en søndag morgen i midten av august er bløt og tung. Det renner bekker på stien min. Jeg hører det knaker i noen grener. Elgen er nær. Tar en pust og en strekk. Solen er fremme etter mange dager i dyp depresjon. Alene i to timer med elementene. Dette er min skog. Her er hjemme. Toscana er vakkert og lager mye flott vin, men dette er hjemme.

En John Ford western

Grana ligger todimensjonal sort på bakken. Kjølig augustluft på bare knær. Duggfriskt. 40 minutter i Dasslers beste. En lav rullende romling fra sør i fylket. Morricones plystring på øret. En sølvpil suser i luften. Fartslek mellom lys og skygge. Hjertet slår to ganger for hvert steg. Sundown.

9 dager til triathlon i Kongsberg.

Om at bli motiverad...

Storheten man føler når man krysser målstreken som førstemann er kanskje bare en metafor for størrelsen på manken. En organisert kamp om revir. Sivilisert? Vel...

Jeg fulgte Norseman i helgen fra sidelinjen. Fungerte som hjelpemann for han som omsider vant. En sann glede å se ting fra avstand.

Syklet fra jobb i går. 2t 10 min. Hadde 4 tråkk i verdensklasse. Passerte Cancellara over en bakketopp og sprengte feltet. Contador og Lance parkert i grøfta, hvinende, pustende. I mitt hode.

Om at segra...

Jeg lurer på om Dubya om 10 år kommer til å ta turen til f.eks Iran og unnskylde noen potensielle journalister tatt til fange, kanskje for å ha "spionert" på Vokterrådet... Selvsagt ikke. Unnskyldninger og slikt noe faller ikke lett der i gården. Pussig at Bill'ern blir hentet fram for å reise til Nord-Korea. Med suksess. Det vitner om en dynamikk og ydmykhet som du aldri ville finne hos Dubya og Cheney. En liten seier og oppreisning for det demokratiske USA altfor lenge undertrykt av totalitære republikanere. Synes jeg.

En mindre seier i går at jeg faktisk ble sist av samtlige som syklet opp til Hvittingen. Etter en pangåpning fikk jeg igjen bevist at styrke, O2 og maks er som det stort sett har vært, men at utholdenhet og stayerevne blir oppgaver utover høsten. Stjerner og planeter danset tango foran øynene opp bakken. Pusten var tung, sykkelen var tung, svetten rant, og pizzaen som ble spist altfor tett opptil trening truet med å ta nærmeste nødutgang.

Men jeg kom opp.

Postironmanblues

Er ingen vanlig 12-takts shuffle. Den går i B7 med full twæng! Ikke uvanlig etter konkurranser hvor mesteparten av året har gått med til full fokus på et stevne. Det er en lei tristesse, og akkurat passe farlig fordi hvis det går "åt skogen" så er det ingenting å falle tilbake på. Ingen andre stevner man har meldt seg på, ingen resultater å vise til. Spørsmål om nok trening, nok intensitet, rett utstyr, rett kjerring, rett bil og rett hus stilles. Det dukker opp et sted bak hypofysen til venstre for hippocampus. Øyeblikkets uoppmerksomhet. Landskapsbilder er ofte i fokus. Kanskje fordi vi står et stykke unna når vi observerer og tar "bildet". Linseverket vårt gjør sitt til at når vi ser ting på litt avstand så blir de kan hende klarere. Pause er godt. Det gir tenning.

Hvittingen (402 moh) skal beseires i kveld på MTB. Med en gjeng topptrimma noenogførtiåringer i sin aller værste midtlivskrise: hvordan slå kolleagen på birken om 4 uker.

Helg på innpust

Lørdag morgen 2t20 på mtb i Hof med tidligere norgesmester i sykling. Her ber jeg om bråk. Selvmedlidenhet og pust (les: hvining) på nye høyder opp 1.cat bakken til Hajern (25 min lang). Ryggen verket etter første terrengtur på 10 mnd...

lørdag ettermiddag: Kraftvask, sandpapir og høytrykksspyling på en gammel barneseng. Grunning, fiberreisning og mer sandpapir. Voila! En stykk sprinkelseng klar for maling.

Søndagen fullendt med 1t40 i skog og mark. Jobber med steget, og forsøker å lande så mykt jeg kan. Fornyelsens tid tar ikke slutt.

Jeg undres om det er fysisk mulig å sprenge et par av sine egne alveoler. Hundreognitti i puls i brattbakken gir negavtivt svar.

Ah, for en lykke. Man kan jo bli religiøs av mindre.