Blotting

Blotting er omtrent det samme som Blogging.  Jon Niklas Rønning forteller i sin nye bok om Facebook-generasjonen at vi nok har et voldsomt behov for å synes. Vi som deler alt mulig med alle - "70 venner og ingen og drikke kaffe med..." slående. Er det sant? Vel, t-ene er byttet ut med g-er. Jeg ser jo den.

Jeg liker å kalle meg en av de tidlige internettbrukerne. Begynte vel på vinteren 1995. Jeg og en kamerat hadde hvert vårt modem i Holmestrand, og var etter sigende to av 8 brukere i den vesle byen vår. Vi ringte stadig til "nettleverandør" som flittig forklarte om pingtider, tracerouting og optimalisering av oppsett både her og der. Vi fikk aldri noen regning den gangen. Det meste var nytt for de fleste. Og kunne man ikke i hvert fall litt elementær dos-programmering kunne man like godt rulle inn.

Usergroups var noe som opptok folk den gangen. Folk med felles interesser delte flittig vekk erfaringer om noe og hint, enten det var mynter, LP plater, frimerker. Mener og tror at dette kan ha vært noe av forløperen til blogging og facebooking (heter det det? har aldri vært på facebook... sorry). Poenget er vel egentlig at vi menneskene aldri blir fornøyd. Alt må gjøres enklere. Nyhetsbildet forenkles. Avisene forenkles. Slår du på Dagsrevyen kl 19.00 vil du antagelig allerede ha hørt overskriftene allerede. I hvert fall én gang allerede i dag. For vi må jo stimlueres. Chuckie V var en triatlet som aldri gjorde det særlig stort. men han ble merkelig nok berømt likevel. Masse hår og en "crazy look" gjorde at folk syntes han var god. Han forteller på xtri.com at det ikke finnes noen snarveier. Det er kun hardt arbeid som gir resultater. Ingen gylne sykkeløkter. Ingen superserier som gjør at man plutselig svømmer som Phelps. Arbeid over tid. Og hvordan skal vi klare det i denne vår tid som flyr raskere og raskere avgårde. Kan man delta på alt? Barn pådrar seg stress-symptomer pga for mange aktiviteter. Jeg undres på om ikke voksne også gjør det. Jeg har nå begynt å slå av mailen på jobben. Telefon på lydløs. Plutselig fikk jeg gjort litt. Folk ringer og mailer og spør om det underligste. Si meg, leser ingen bøker lenger? Kan ikke folk lete på internett etter selvfølgelighetene sine der? På et svært populært forum diskuteres det hyppig den ene selvfølgeligheten etter den andre. Skal jeg trene knebøy? Skal jeg trene styrke for å bli god i svømming? JA, du skal det! Du skal trene styrke for å unngå skader. Triathlon er en belastningsidrett, som krever at man ligger litt i forkant. De færreste av oss er slik disponert at vi slipper å tøye, slipper å trene styrke. Hvis du ikke trener styrke og fortsetter å jage på, kan jeg nesten garantere at du snart får frikort hos legen din. Og da blir styrketreningen kun rehab-øvelser ala trim for eldre.


Jeg blotter min irritasjon. Triathlon var engang en idrett for de gale. Vi som ikke hadde noe fast her i livet. Som ikke orket å stirre på den svarte streken i bassenget 7 ganger i uka, men som synes det holdt lenge med tre. Som ville ha litt natur og frisk luft med på kjøpet. Vi som likte å bli sett på som litt outsidere, som liksom ikke fant seg til rette. Som søttenåring syklet jeg femten mil til Kragerø, drakk meg sørpefull da jeg kom frem, og syklet hjem dagen etterpå. Jeg gjorde ikke det mer. Det var ingen jæskla blogg eller forum hvor jeg kunne nerde meg frem til at det burde jeg ikke gjøre. Smart? Of course not. Lærerikt? You bet. Moderasjon og noen ord om Gandhi neste gang.

Ryggen knaker etter for mye dustesørf og råtten gitarspilling. Trimmaster og en skikkelig "popp" i korsryggen gjør at jeg ikke kaster inn årene riktig enda likevel... 48 km løpte km forrige uke. Jobber med teknikken. Det er dejligt...