Blotting

Blotting er omtrent det samme som Blogging.  Jon Niklas Rønning forteller i sin nye bok om Facebook-generasjonen at vi nok har et voldsomt behov for å synes. Vi som deler alt mulig med alle - "70 venner og ingen og drikke kaffe med..." slående. Er det sant? Vel, t-ene er byttet ut med g-er. Jeg ser jo den.

Jeg liker å kalle meg en av de tidlige internettbrukerne. Begynte vel på vinteren 1995. Jeg og en kamerat hadde hvert vårt modem i Holmestrand, og var etter sigende to av 8 brukere i den vesle byen vår. Vi ringte stadig til "nettleverandør" som flittig forklarte om pingtider, tracerouting og optimalisering av oppsett både her og der. Vi fikk aldri noen regning den gangen. Det meste var nytt for de fleste. Og kunne man ikke i hvert fall litt elementær dos-programmering kunne man like godt rulle inn.

Usergroups var noe som opptok folk den gangen. Folk med felles interesser delte flittig vekk erfaringer om noe og hint, enten det var mynter, LP plater, frimerker. Mener og tror at dette kan ha vært noe av forløperen til blogging og facebooking (heter det det? har aldri vært på facebook... sorry). Poenget er vel egentlig at vi menneskene aldri blir fornøyd. Alt må gjøres enklere. Nyhetsbildet forenkles. Avisene forenkles. Slår du på Dagsrevyen kl 19.00 vil du antagelig allerede ha hørt overskriftene allerede. I hvert fall én gang allerede i dag. For vi må jo stimlueres. Chuckie V var en triatlet som aldri gjorde det særlig stort. men han ble merkelig nok berømt likevel. Masse hår og en "crazy look" gjorde at folk syntes han var god. Han forteller på xtri.com at det ikke finnes noen snarveier. Det er kun hardt arbeid som gir resultater. Ingen gylne sykkeløkter. Ingen superserier som gjør at man plutselig svømmer som Phelps. Arbeid over tid. Og hvordan skal vi klare det i denne vår tid som flyr raskere og raskere avgårde. Kan man delta på alt? Barn pådrar seg stress-symptomer pga for mange aktiviteter. Jeg undres på om ikke voksne også gjør det. Jeg har nå begynt å slå av mailen på jobben. Telefon på lydløs. Plutselig fikk jeg gjort litt. Folk ringer og mailer og spør om det underligste. Si meg, leser ingen bøker lenger? Kan ikke folk lete på internett etter selvfølgelighetene sine der? På et svært populært forum diskuteres det hyppig den ene selvfølgeligheten etter den andre. Skal jeg trene knebøy? Skal jeg trene styrke for å bli god i svømming? JA, du skal det! Du skal trene styrke for å unngå skader. Triathlon er en belastningsidrett, som krever at man ligger litt i forkant. De færreste av oss er slik disponert at vi slipper å tøye, slipper å trene styrke. Hvis du ikke trener styrke og fortsetter å jage på, kan jeg nesten garantere at du snart får frikort hos legen din. Og da blir styrketreningen kun rehab-øvelser ala trim for eldre.


Jeg blotter min irritasjon. Triathlon var engang en idrett for de gale. Vi som ikke hadde noe fast her i livet. Som ikke orket å stirre på den svarte streken i bassenget 7 ganger i uka, men som synes det holdt lenge med tre. Som ville ha litt natur og frisk luft med på kjøpet. Vi som likte å bli sett på som litt outsidere, som liksom ikke fant seg til rette. Som søttenåring syklet jeg femten mil til Kragerø, drakk meg sørpefull da jeg kom frem, og syklet hjem dagen etterpå. Jeg gjorde ikke det mer. Det var ingen jæskla blogg eller forum hvor jeg kunne nerde meg frem til at det burde jeg ikke gjøre. Smart? Of course not. Lærerikt? You bet. Moderasjon og noen ord om Gandhi neste gang.

Ryggen knaker etter for mye dustesørf og råtten gitarspilling. Trimmaster og en skikkelig "popp" i korsryggen gjør at jeg ikke kaster inn årene riktig enda likevel... 48 km løpte km forrige uke. Jobber med teknikken. Det er dejligt...

Body Mass Index

Jeg har en BMI på 24,2 blir jeg fortalt. Litt høyere og jeg vil altså tendere mot å være overvektig. Videre blir jeg fortalt at innen 18 november kan jeg ha gått ned 4 kg. Da hadde jeg antagelig blitt fryktelig sulten, men sikkert løpt raskt. 600 kroner skulle det koste...

De har lagt ny asfalt over den gamle intervallstrekningen min. Fjortenhundre meter med skinnende blank deilig myk fersk asfalt. Jeg pruster og sparker litt. Høstluft og 5 grader i går. Sagmugg og hest. Løper fra meg selv og glemmer tid og sted. Går fort jo. Idag stormet jeg rundt på noen øde veier før solen gikk ned. Virket som offoraden gikk nesten like fort som raceren. Håper det ikke er innbilning. Tror det er sunt å gå inn i den mørke perioden i en slags form. Lettere å ri videre. Kommer jeg meg ut på flere intervaller i morgen? 3:30 / km. BMI? Whatever.

Kollaps i Bosporus

Fire timer fra Gardermoen i en Boeing 737 ligger Istanbul. Har vært her en gang tidligere, og jeg blir lett tankefull her vest møter øst og alt det der. Jeg tenker på det vi tror vi kan om Tyrkia - pkk, Orhan Pamuk, simit (brød), den blå moské osv. Jeg tenker også på Sigurd Jorsalfare. Kanskje stanget han også mot stabeisene for ganske nøyaktig 900 år siden. Kanskje han skuet ut mot Bosporos og Galata en januardag i 1111 og lurte på hvor han skulle parkere skuta si. Jeg ser de for meg, Sigurd og Alexios i passiar om gull og myrra, treller og rikdom. Kanskje var de litt like der de sto. Hersker og erobrer. Sporene etter vikinger i Istanbul er mange. Jeg mister litt fokus og tenker på mine egne skatter hjemme. Likevel vil jeg alltid tilbake hit, litt klokere hver gang jeg reiser herfra.

Helsestudioet på hotellet er stengt men jeg kan se Middelhavet fra hotellet der jeg bor. Bak åskammen til venstre ligger Svartehavet. Skal, skal ikke. Havet lokker. Jeg trekker pusten, og reiser meg litt halvveis fra stolen.Gir opp. Svømmebrillene ligger hjemme. Nihundreår siden siste vikingtokt... Jeg rister på hodet - jammen godt jeg skal hjem fredag. Det blir situps og pushups på hotellrommet.

Nytt objektiv

"Som gammel køntri- og western artist og mange år alene på veien var det godt å få inn noen bandmedlemmer..."

Omtrent slik har jeg følt det siste uken. Et svært velkomment tilskudd til familien. Dagene hjemme den siste uken med den nye babyen (som foreløpig fortsatt heter "Babyen") har vært berikende også mellom oss. Klisjene melder seg lett, og en altfor myk Larsen kan selvsagt skade mitt beinharde ego - så la oss kort bare si at kjærligheten er dynamisk.

Vi har sålangt vært utrolig heldige. Et velskapt barn som sover om nettene. Far selv går på rosa skyer, men koser seg med en og annen treningsøkt. Det å glemme å spise er for meg et til nå ukjent fenomen, så vektreduksjon på 2,5 kg og bra sykkelbein primo oktober mottas som musikk i en triatlets ører før den lange harde høsten setter inn. Nye dekk på offroaden har også gjort sitt. Det å bli far gjør nok noe med selvtilliten og.