Grønn trøye ble et verdig punktum for historien om Norseman i mitt liv. Nå skal de etterhvert bli fortellinger. Som skal deles med barn og etterhvert forhåpentligvis barnebarn. For det er fortellingger dette er. Historier om drømmer og reiser. Historier om trening, planer om trening, og ikke minst reiser til Provence. Om antall høydemeter tilbakelagt...
Når ammoniakkstanken har lagt seg og konkurransetøyet er sirlig brettet og lagt bort for sesongen, forsterkes episodene om melkesyre og Imingfjell. Da kommer retrospektets prisme og legger til, fordreier, og trekker fra. Fortellingene skapes utover høsten og vinteren, uker og måneder etter den første lørdagen (søndagen) i august. Og sterkere vil fortellingen bli om noen år. Om åttifem km/t nedover, om bakhjulet som slapp (litt) i en sving. Om vondter i knær og overvinnelse av selvmedlidenhet.
Året startet enkelt og like bratt som sesongen sluttet. Skiene sto med smøring fra vinteren før. De sto godt mot veggen i boden. Der sto de. Og der står de fortsatt. Etter Larsen avkom versjon 2.0 som kom i fjor høst tok hverdagen nye vendinger. Alle vet dette. Ingen innrømmer det særlig. Men jeg tror ikke jeg er alene om å si at jeg ikke orket å dra ut å trene når det var -X kalde, og jeg heller ville være hjemme å pludre med babyen. I tillegg til mer enn gjennomsnittlig reisedøgn i fjernøsten var motivasjonen forsåvidt ok, men det begrenset seg til det våte element og løpsintervaller på tredemølle. Sykkelen sto og sto. Oljet og klar, men jeg klarte ikke å løfte ræva. Ikke før i slutten av april. Jeg husker jeg tenkte, nå er det ca 16 uker til august - må begynne å sykle snart. Orket ikke. Gadd ikke. Jeg har hatt en "karriere" som er rikere enn de fleste og jeg visste jo at dette var siste Norseman. Så jeg måtte dreie fokus litt og si til meg selv at - søren, det er bare 10 uker igjen til IM 70,3 i Haugesund... Nå må jeg ut, for der skal jeg vinne klassen min. Begynte å sykle. Sakte. Gikk. Det.
I juni stakk jeg av på en ukes kurs i Tyrkia. Herlig å bare komme seg vekk. Noen ganger gir noen dager fri mer med form og motivasjon enn allskens trening. Jeg anbefaler alle å lære seg å ta et skritt ut av egen blenderåpning å bare gjøre noe helt annet. Og la kroppen forfalle noen dager. Jeg garanterer at det ikke gjør noe om helst med formen. Zip, nix, nada. Intensiverte treningen i juni mot Haugesund og gjorde et bra løp der borte. Jeg burde selvsagt dokumentert det, men synes jo selv at 8-9 timers trening per uke er ganske imponerende tatt resultatet tatt i betrektning. Men man bør jo som kjent ikke vurdere seg selv og egen innsats. Det bør andre gjøre. Tok nye fem dager fri med familien. 40 minutter i bassenget og 40 minutter på tredemølla ble fasiten. Det er noe med sol i København og en "håndbayer" ved fontenen på Gammeltorget i "Strøget". Det lader batteriene mine.
Dette er bare ulike tilnærminger. Jeg nevner jo ikke mine seks drag opp Hanekleiva på tunge gir. Beina sto rett ut der jeg satt på Kielfergen. Jeg nevner heller ikke de tre neste opp samme bakke på enda tyngre gir etter hjemkomst fra ferie. Fri fra trening gir hard straff. Straffen er selvidømt og gir selvsagt mer straff da man under utførelsen av straffen stikker av fra kjerring og unger, og det som jo i utgangspunktet er en fin belønning (i form av straff) gir da enda mer straff som utøves med surmuling og skitne gulv som må vaskes... De som fortsatt henger med kan jo ta noen "straffe"runder rundt huset...
Som mang en gang tidligere i historien kom august også i år etter juli. Det lille jeg hadde av oppkjøring var heller en form for nedkjøring. Satset alt på et kort i form av en superkomp(ensasjon) jeg visste ville komme etter følgende fysiske utskeielse søndagen før årets Norseman: 3,5 t sykkel med tunge gir, etterfulgt av 80 minutter løp i skogen. Tungt? Ja. Smart? I retrospekt ville jeg kjørt enda litt lenger og enda litt hardere... Vi har en tendens til å undervurdere kroppene våre og stiler treningen deretter. Jeg forsøkte meg med spørsmål i forrige innlegg - hva gjør vi når fasiten er kjent? Sliten blir man jo nemlig uansett...
Så hva skal man gjøre nå? Med fett% på 7,7, matchvekt og lett i steget bare noen dager etter årets Norse er det jo galskap å ikke fortsette... Å vite hva man driver med er desverre ikke ensbetydende med at man liker det man driver med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar