onsdag

Hybris

Blant de aller tidligste skrevne historiene finner vi Gilgamesj. Mannen som var litt gud og litt menneske, men som utfordret gudene og bli sterkere og større enn størst. Bygge stort. Klatre høyt. Larger than life. Al Pacino på speed.
Store høyder gir tunge fall. Mennesker er ikke guder. Heller ikke mannen fra Texas som var størst, men som nå er blitt tyggis under skosålen. Kvisen på sykkelsportens rumpe. En kjempebyll, som punkterte. Tragedien er ikke fullkommen. Vi mangler de aller siste bitene av puslespillet. En Shakespearsk tragedie åpenbarer seg rett foran øynene våre. For er ikke Hamilton, Hincapie, Brunyel og Landis antagonisten Iago? Og er ikke Lance en slags Othello i moderne versjon, "wanna-be" helten som kollapser og faller på sitt eget sverd (eller lanse...) Bor de ikke i det tidløse, klassiske Girona alle sammen. Atskilt av noen murvegger. Der de plotter og planlegger, injiserer og sniffer.

Jeg ønsket Lance velkommen i sporten vår for noen måneder siden. Akk og uff. Som vi lar oss blinde. Der ønsket om udødelighet og storhet overgår moral og etikk. Der ønsket om høyere,  raskere og sterkere overgår det lovlige. Og det rettferdige. Burde det ringt en bjelle når Jan Ullrich ble frakjørt år etter år etter år? Kakemonsen fra Rostock, som i ettertid er redusert til en narr.

Jeg håper Texas' sterke mann får hjelp. Han trenger det, for nå ligger nok tauet i garasjen laglig til.

R.I.P Lance Armstrong.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar