Etter en særdeles vellykket Hove-triathlon der alle eksperimenter må anses som vellykket var det med ro i hjertet og stive bein jeg satte med på flyet til Istanbul for et par uker siden. De som har fulgt med her, vet at Istanbul er et sted jeg har anbefalt for både ettertanke, hverdagsfilosofi, flørting med religion, øving av prutekunnskaper, samt smaking av ukjent rødvin av merkbar god kvalitet.
Nå var det ikke rødvin turen dreide seg om denne gangen. Ikke pruting på tepper heller. I regi av jobb (noe må man jo leve av) var jeg på kur for å bli en bedre leder. (Red. anmrk: Her skulle det egentlig stå kurs, men så ser jeg nå at det står altså kur. Og en kur for å bli en bedre leder er kanskje noen hver bør ha? Så vi lar det stå...) Uansett, med en setting blant blå moskeer, rosemalte kirker, og skumle teppehandlere på annethvert hjørne er det vel ingen hemmelighet at kurset for min del var særs vellykket. Nu vel.
Men. Sakens kjerne. Målte mitt høyeste Hemoglobin-nivå noen gang tirsdagen i forkant av Hove triathlon. Tappet like godt en halv liter og donerte til blodbanken. Ikke for tilbakeføring til egne årer, men til noen som sårt trenger litt god årgang - type A. Blodfattig og sliten sto jeg altså på startstrek med adrenalin lik en kastert okse. Det positive var at jeg hang greit med gjennom løpet. Svømte ok, syklet ok, løp helt ok, i sum ble det en ok prestasjon... Og historien slutter her. Vi beveger oss litt sideveis, vekk fra det fysisk målbare til det mentalt sofistikerte. Det som gjør en vinner til en vinner og oss andre til listefyll. (Å som jeg elsker det ordet. Det er så beskrivende. Nesten som mandelfyll. Men uten smak. Bare tørt. Bittert. Forglemmelig).
Forutsetningene gjorde at prestasjonen ikke var ok. Den var elendig. Resultatet var for min del gitt på forhånd (sliten og tom for krefter). Hva kunne jeg gjort annerledes? For er ikke en
topp prestasjon lik summen av kunnskap, ferdighet og gjennomførbarhet? Jo, og nettopp det er jo noe gud og hvermann får til. Men uten tankekraft, vilje, og evnen til å grave i fotsålenes og lungenes dypeste smerte var vi vel alle like? Da løp vi kanskje 4x4 (annen)hver uke og forbedret oss omtrent 80 sekunder fra år til år...
Kunnskapen om fysiologi og treningsprinsipper ligger vel latent i alle som har latt seg bite av ulike basiller og vil vite mer. Ferdigheten er jo den vi f.eks ligger i bassenget for å pleie. Der vi teller tak, puster og peser, teller hjerteslag. Der vi dropper rødvin kvelden før en treningsøkt fordi vi vet det ikke er bra. Gjennomførbarhet er even til å ikke gjøre annet en lørdag formiddag enn å svømme, sykle og løpe. Og kanskje til å ha evnen til å planlegge at man ikke må på jobb dagen etter Norseman eller en halv jernmann et diffust sted på vestlandet.
Men, multiplikatoren for summen over ligger i tankens kraft. Det å telle enda flere tak. Kanskje å droppe enda mer rødvin. Å svømme, sykle og løpe på søndagen også. Multiplikatoren øker for de som fortsetter å grave når de andre har levert inn spaden. Det handler om å være trygg på at det vokser ut nye negler selv om de gamle detter av. Å vite at man ikke dør av kramper og stive bein. Innstilling gjør at middelmådige tar OL-gull.
I dag hadde jeg min siste intervalløkt før Haugesund 1/2 Ironman. Halvveis i økta traff jeg en gammel kamerat jeg ikke hadde sett på flere år. En mesters dilemma. Lukker jeg øynene, later som jeg ikke ser ham. Fortsetter økta? Eller en hyggelig prat. Med kaldere og stivere bein. Mimring og sladring om den og den - nei, har du hørt?
Moral: Ingen verdens ting. Annet enn at jeg bestemmer over egen kropp. Tapper mitt blod og donerer gladelig. Løper det jeg er kar for så lenge jeg ikke slutter å hilse, leve, drikke et godt glass kald hvit vin når temperaturen endelig krøp opp mot 25 herlige. Men akkurat seriøs nok til at jeg banker gørra ut av de fleste som stiller til start søndag morgen. Og det holder. For meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar