Landet på Gardermoen fredag. Palme byttet med gran. Sand med snø. Sandal med beksøm. Fytti hælvete det er godt å komme hjem til kulda. Starbucks hadde dem fått der oppe på romerrike. Lang kø som forventet. Men er det kanskje blitt kaffe uten særpreg? Bare sjelden kan man ane nyansene av Yirgacheffe og Sumatra bak de mørkbrente glaserte bønnene.
Mitt skip (mitt kjøkkenskap) er lastet med Starbucks kopper fra alle verdensdeler. Kaffen smaker best i koppen fra Japan, selv om den blå med surfebrettet fra Hawaii gir de beste minnene...
Tenkte ofte på hvordan Starbucks var redningen da jeg satt på New Zealand for noen år siden, utmattet og sliten etter Ironman der. Såre føtter og hjemlengsel. Gangsperre og hjulbeint som en matros i Bangkoks glade bakgater. Starbucks saved my life. Livet er for kort til å drikke dårlig kaffe (og rødvin).Men nå som det snart er flere Starbucks enn McDonalder så mister vel smaken noe av særpreget? Kanskje vil til og med (n)Evergood smake brukbart om 20-30 år? Eksklusivitet er forbeholdt oss trassige som går egne veier og søker det nye.
Eksklusivt er heller ikke facebook eller twitter. Forsøker meg på Twitter, men har aldri skjønt hvor jeg skal sende meldingene. Don't quit your day job er det noe som heter. Det positive med mangelen på eksklusivitet er at ting deles og kommer flertallet til gode. En åpenbaring var det derfor da jeg tilfeldigvis tittet på youtube og så et svømmetak som var ganske likt mitt eget, og som ble forklart hvorfor ikke gikk fort nok. For fort går det jo forsåvidt, men ikke nok.
Fulltegnet sesong i 2012. Hvilepuls like mye som egen alder er jo ikke verst når man nærmer seg halvgått løp. Gleder meg mest til 1/2 maraton blant vindruer i Napa Valley om 5 uker.. Håper jeg slipper å spytte.
KL
Du skriv framleis betre enn dei fleste i denne tette skogen av treningsytringar. Likevel - livet er langt nok til raudvin av vekslande kvalitet.
SvarSlett