Ingen som vil høre på meg jo!

Snart to og en halv uke siden babyen uten navn kom til verden. Denne vakre vidunderlige skapningen som ploppet ut av mor kvart på ett den søndags formiddagen.
Tause satt vi i bilen utover. Pustet i kor. Jeg ivrig på gassen, og kona som ba meg om å bremse. -Ikke så fort, jo fortere du kjører jo vondere gjør det. (Jeg må gjøre noe med balanseringa på den hersens Passaten). Bet meg merke i himmelen som var vakrere enn tidligere i oktober. Kjente følelsene om ansvar og glede, stolthet og viktigheten av å betale skatt velle opp i meg. Det er gjerne nå i november at soloppgangene og -nedgangene begynner å bli riktig fargesprakende og man kanskje spør om noe høyerestående kanskje eksisterer. (Kaos- og sannsynlighetsteori blir aldri like romantisk.)

Uansett, ungen kom, med eller uten herrens hjelp. Men jordmora er fin å ha lell... Og nå har jeg tråkka hjemme i bleier og dritt i snart tre uker. For joda, da jeg endelig skulle på jobb på mandag etter to uker i omsorgsperm som det så fint kalles - fint skarre verra skjønner'u - Så blei jeg faen meg sjuk. Lungebetennelse gitt. På begge sider. Svetta oppover. Rista i senga. Jeg tror jeg dør sa jeg - Får jo ikke luft. Dra på jobb å dø, orker ikke ha deg her, sa hun med to-ukern på armen mens toåringen skrek -Den er MIN! av full hals mens hun pekte på smokken til babyen. Poppa to paracet og fikk karra meg til legen. Kona trudde det selvsagt var et anfall av latskap og ville ha meg ut og på jobb. Hu var jo drittlei av å ha meg hengande i skjørtene på'a. Skjønner'a jo. På et vis. Jaggu dritlei sjøl jeg. Skjønte tegninga på lørran. Svømte noen meter på morran. Gikk så vakent tregt atte. Forsøkte meg på tredemølla på ettermiddagen. Tregt der og. Pulsen høyt i været. Farta lav. Tenkte kanskje det var skoene som slo inn på pulsen. Neida. Rista som et ospeløv i senga, pep i brystet og knatring i brystet akkurat som når man spiser sånn bruspulver som popper. Bare jævla fruktansvært ondt. Mycket ondt.

Fikk stikk i fingern, og søstera på legekontoret lurte på hva jeg mistenkte. Under topplue, skjerf, boblejakke og tjukk genser svarte jeg likblekt at jeg trodde det var lungebetennelse. Uff, det var da svært sa hun.  Ja det er vondt sa jeg. Innertier på selvdiagnosen, hårfin bom på selvinnsikten.

Hunkla meg hjemover. Under dyna. Sov og sov og svettet og svettet. Jøss da. Og joda, onsdag kveld får jeg vite at det alltid er noen som skal ha det bittelitt verre. Onker'n min hadde også fått lungebetennelse. Pluss hjerteflimmer. Fanken tankte jeg, alltid skal han overdrive så jævlig. Typisk. Får liksom ikke ha noe for meg selv. Og ikke nok med det, som en annen knivselger er det alltid en bonuspakke. Joda, en av Norges mest kjente triathlonutøvere hadde også fått hjeretrøbbel. På toppen av det igjen dauer Joe Frazier. Av leverkreft. Min egen lidelseshistorie sto i fare for aldri å bli fortalt til noen. Men jeg klarte det likevel. Her. På min egen blogg. Jeg ruler. Snart frisk. Kona smiler. Ønsker meg til Langtvekkistan - ser det på øya hennes. Ha ha, den som ler sist ler best. Mandag sitter jeg på business til Istanbul..... Tji-hi ;-)