Min kone og jeg sitter tause. Hun leser og jobber litt. Jeg er nervøs og forsøker å jobbe hjemmefra. Klarer ikke lenge av gangen. Vi venter.
Kjærlige blikk og tause håp og bønner om at alt skal være bra. Bilen er pakket, alt ligger klart. 25 minutter til fødestua. Skal klare det på 19 hvis det skulle butte. Lite lyst å stå langs E18 i -2 grader å ta i mot Familien Larsens Upgrade 2.0.
Vi forsøker i vår lille familie å dele det vi kan. Tjuetolv blir derfor et år preget av mye borte fra jobb. Fem måneder med joggevogn og husarbeid kan ikke bli ille. Kanskje jeg skal børste støv av triathlon-sykkelen som har stått stille siden IM Wales. Kanskje jeg skal skylle våtdrakten og pusse svømmebrillene. Kanskje jeg skal ta fram kredittkortet og melde meg på nok en IM.
Kroppen husker ikke smerten fra seks uker tilbake. Hippocampus har nok laget noen minner om en mann som går langs veien langs Tenby gjennomvåt av svette og store saltavleiringer på klærne. Førtito blytunge kilometer er noen uker senere redusert til segmenter av stillstand og glimtvis aktivitet. Likeså husker man kanskje tanker om for få salt-tabletter. For lite å drikke. Noen gnagsår og en altfor slakk akillessene. Men like stykkevis og raskt som det glimter for øynene, like raskt tenker vi at neste gang blir det bedre. Neste gang går det på 4.15/km hele veien gjennom.
Venter på Knausgårds siste. Hans kamp er i likhet med nesten alle oss andre en kamp med og mot oss selv. Ønsker og håp. Drømmer og sjanser vi ikke grep. IronMen og løyper vi aldri har kjørt. Jeg drømmer i høstmørket om Utah. Røde fjell og kaktus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar