Våren kom tidlig i år. Igjen. Sommeren er vel snart forbi, og om ikke lenger faller snøen. Ikke noen utpreget pessimist, men jeg er vel ikke den eneste som stiller spørsmål ved været. Det har vært stille herfra en stund. Det betyr ikke at livet står stille. Utland har vært utland noen uker, og det har vært deilig. Kroppen har blitt trimmet. Litt. Ikke mye, men nok til å holde humøret og den lute ryggen oppe.
De som kjenner Joe Bonnamassa vet at blues-virtuosen kom med en ny plate i våres. Blytung blues med hentydninger til Jimi Hendrix og amerikansk historie på godt og vondt. Dust Bowl var et begrep jeg ikke kunne noe om, men jeg bet meg merke i det. Lovte meg selv å slå det opp på Wikipedia, men det kokte bort i kålen. Pussig nok dukket det opp en sang av Bruce Springsteen på radioen for noen dager siden. Plutselig var det også snakk om Dust Bowl og en kar som het Tom Joad. Fortsatt kimet ikke klokkene. Men nysjerrigheten ble tent litt mer. Dust Bowl er jo et artig nok ord i seg selv, og Wikipedia lå der fortsatt urørt. Det er jo ikke alltid man behøver å vite alt om alt. Helt til jeg nylig leste min første bok av John Steinbeck. Sjelden har jeg blitt rørt på samme måte. Ikke tårer eller snørr, men noe grunnleggende dypere. Noe sjelelig.
Jeg har noen favoritter. James Lee Burke rager kanskje høyest. Det plasseres oftest i krimkategorien, men hører vel egentlig hjemme under skjønnliteratur. Cormac MacCarthy er en av de store, men det krever mye, og det går gjerne noen uker før man er sitt gamle jeg igjen etter en omgang juling med MacCarthy. Men Steinbeck. Hva kan jeg si. Vakkert. Ville lese mer og lette opp flere bøker på min faste nettbokhandel plassert et sted i England. Og der ligger jo basisverket hos Steinbeck. Vredens Druer. Historien om Tom Joad og familien under depresjonen i USA. Beinharde tredveåra. Støvstormer (Dust Bowls) og ødelagte avlinger.
Den som leter han finner. Noen ganger trenger man ikke lete. Svarene kommer uansett. Livet er mer enn sykling og løping, og bading et par ganger i uken.Nå skal jeg grille, skru opp gjerde så ikke dattera triller ned fra fjellet, åpne en flaske Chablis, samt gjøre klar verdens raskeste triathlonsykkel for morgendagens helvetesøkt. Fire ganger opp og ned i Hanekleiva når ikke Tom Joad en gang til knærne. Men smerte er så mangt. Den selvpåførte er den beste, den gir best resultater, og er lettest å håndtere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar