Lurium

Planen var opprinnelig å stille til start under søndagens Rotterdam maraton, noe jeg ikke fikk til. Hadde ingen jobbreise den uken, og da var det uaktuelt å bruke 2K på fly og tog.
Lurte jeg meg selv? Betalte jeg de 45 Euroene i påmelding vel vitende om at jeg ikke kom til å stå på startstreken? Forsøkte jeg med overlegg å lure min egen hjerne til å trene gjennom vinteren slik at jeg kunne komme i maratonform, litt kledelig akkurat midt i april?

Jeg tror vi alle kjenner det frigjorte adrenalinet i det vi melder oss på en konkurranse. For min egen del opplvever jeg det nesten utmattende å melde seg på en Ironman-konkurranse. Om det er de tre og et halvttusen kronene som gjør at jeg kjenner det som en middels treningstur, eller visualiseringen av meg selv etter 226km i vann, luft og asfalt som gjør at blodpumpa hamrer vet jeg ikke. Men jeg antar at det er starten på et ønske om noe nytt. En forbedring av selvet. Ønsket om forbedring av rutiner før og etter trening, ønsket om at jeg skal bli mye snillere og greiere hvis skaden i f.eks leggen, kneet eller akilles bare forsvinner litt... Men mest av alt ønsket om bedre tid.

Menneskesinnet er kraftfullt. Vi har evnen til å se oss selv utenfra ved såkalt visualisering. Ingen hokuspokus i dette, kun trigging av et lite brukt sanseapparat. Vi sitter 8 timer daglig foran PC-skjerm, og reiser oss for å hente kaffe eller gå til lunsj. En strekning på 50 meter der tapet av kalorier er negativt. Vi eser ut i det stille. Tankens kraft begrenser seg til vg-nett og you-tube der sensasjoner og billige slap-sticks gjør livet mer og mer konformt. Å ikke ville bli som naboen er et overordnet mål for mange. Men hva gjør man når til og med naboen har brukt månedslønna på karbon-sykkel... Da er det du som er naboen. Finnes det kraftigere kost enn treningsprogram og Polarklokke? Egen intuisjon. Batteriet på foot-poden min er tomt. Har ikke hatt ork til å kjøpe nytt. Løper bedre. Finner ikke pulsbeltet mitt. Løper bedre. Klokken på stekeovnen fungerer utmerket som start og stopp for en treningsøkt. I vår overstimulerte hverdag, både hva gjelder trening og jobb og fritid, beveger vi oss vekk fra senter. Treningen handler tross alt om selvet. Det er de 50 minuttene til pleing av egen kropp og mentale helse jeg har før nyhetene.

Trening og konkurranse er flyttet fra øverste til nest øverste hylle. Likevel, når jeg lukker øynene, er det jeg som er først opp av vannet, det er jeg som sykler raskest. Og det er jeg som løper først over mål. Visualiseringen gjør at pulsen stiger og underhudsfettet formelig smelter i vårsolen. Jeg er undertrent  men skadefri.

Eimen av sagmugg driver i luften. Jeg sparker i grusen og løfter blikket mot den lave solen i vest. Vinden stryker lett over kinnet. Det må være Telemark jeg skimter der borte? Norgescup i Bø om to uker.