Hotellet har et sirkelrundt basseng med diameter på omtrent tjueto meter. Det tar meg fjorten tak å krysse hvis jeg tenker hardt på Ian Thorpe. Flisene kan være hentet fra Italia, men kan like godt være hentet fra noen steinbrudd oppe i nord. Kanskje utenfor Hanoi. Hva vet jeg.
Men pent er det. Rent også. Her tråkket amerikanske marineinfanterister under store deler av 60-tallet og til et godt stykke innpå 70-tallet. En hel generasjon vietnamesere omtåket av kruttrøyk, kanoner, malplasserte tanks, grotter, tunneler, kommunistisk tankegang og oransje agenter og spioner. Førti år senere er de like blide.
Markedene i Ho Chi Minh-byen er en digel av svette, parfyme, turister, fisk, kylling, kjøtt og jævla god kaffe. Jeg sklir mellom bodene, stopper elegant og litt europeisk arrogant for å kjøpe noen skjorter. Et spill er i gang. Jeg plukker og kikker. Føler på stoffet.
-We have many colors, sir.
-Nice, do you have a darker grey than this? In size Large?
-No problem, sir. Whel are you flom?
-Norway.
-You wanna buy shirt for wife as well?
Noen minutter senere er jeg ribbet. Ti skjorter og t-skjorter rikere. Noen hundretusen Dong fattigere. Jeg nesten like blid, en vietnamesisk ungjente enda blidere.
Linskjorta mi er gjennomvåt. Den hårløse skallen har fått litt brunfarge og jeg kjenner ett jæskla sug etter øl. Få ting hjelper mer i varmen enn kald pils. Siden løpsintervallene er tilbakelagt finner jeg en kneipe og gir etter.
