Vi diskuterer politikk, finans, whisky, akevitt, turene til Nordpolen og Alaska som ikke har blitt noe av. Drømmene som forblir drømmer, damene vi aldri fikk, de vi ikke ville ha, og vi deler den alltid tilstedeværende melankolien over det ufullendte. Ufullendte fordi tempus fugit. Det er unger og det er kvinnfolk. Det er nye kvinnfolk og andres unger, og er det ikke kvinnfolk så er det naboer. Og hvis det ikke er naboer så er det kolleger. - Hei, jeg kan'ke komme, det er kommet noe i veien... Alltid noe som tynger. En rapport som bare må leveres. Et møte som ikke kan utsettes. En bursdag som ikke må glemmes. Ettersom avstanden mot egen idrett nå er blitt større er tiden kanskje inne for å ta opp trådene igjen. Rent metaforisk var rapportene som nå skal leveres egentlig intervaller som skulle prøves ut. Møtene var testløp eller kniving med treningskamerater. Bursdagene var egentlig konkurransen man var påmeldt neste helg. Er det lettere å få aksept for det ene eller det andre? Er det lettere å si at jeg skal i barnebursdag enn det er å si at jeg skal sykle bakkeintervall i tre timer? Det ene gjorde meg lykkelig. Det andre gjør meg jo glad men ikke nødvendigvis lykkelig. Det andre har blitt det det første og omvendt, og det forstår man jo.
Min Lykke kom i det nest siste minuttet opp en 12 minutter lang bakke. Det er akkurat da man tror man er i ferd med å sykle opp mot personlig beste eller raskere. Smerte er det siste minuttet, og så er man en tur inn i helvete de siste sekundene, før man når sann lykke som er de første sekundene etter man får igjen pusten. Eufori er egentlig denne samme følelsen etter å ha gjort det mange nok ganger etter hverandre. Flere enn to, eller så mange ganger at man er forundret over at beina ikke har ramlet av kroppen. For dette er vår grøde. Og fra det som vokser kommer også gleden av å dyrke noe. Å kunne så små frø, som over tid blir planter, som vokser og danner nettverk Lange rekker med pulstopper og hvileperioder. Som høstes i dagene og ukene før de viktigste konkurransene våre. Dette er det beste av det beste i livet, og også det verste av det verste. Det er sannheten på vektskåla og klokka som aldri ljuger.
Som tilskuer gledet jeg mest over bakkene i Tour de France. Det var sjelden noe som kriblet mer enn da Pantani rykket fra feltet i '97 og '98. Det holdt til seier etter at Festina ble kastet ut i '98. Året etter kom kreftgutten fra Texas. Rykkene ble om mulig enda mer spektakulære. Som tilskuende utøvere er det sjelden vi analyserer nøyaktig hva det er som trekker ved det vi ser på. Er det drømmen om å være like god? Kanskje er det vi observerer, der et menneske, samme art, flyr opp en fjellside på to hjul selve manifestasjonen på våre egne drømmer. Der kropp og ikke minst sjel og motivasjon presses til det ytterste. Det visuelle er jo en nytelse. At en menneskeropp så trimmet og fininnstilt kan gjøre disse kunststykkene. Og har ikke all idrett disse estetiske høydepunktene? Enten det var Mark McGwire som slo sin 62. homerun for sesongen eller det var er en Sigurd Pettersen som traff hoppkantenog slik at unnarennet ble flatt.
Nå har det seg slik at jeg så McWires 62. homerun direkte på TV i 1998. Bodde i Texas på den tiden og aktet som utvandret nordmann å lære litt om baseball. Husker ikke nøyaktig når det var, men han hadde slått like mange homeruns som Roger Maris gjorde i 1961, og det var jo ganske så opplagt at seteroidefylte McGwire kom til å ta rekorden i den kampen. Da slaget omsider kom var det ikke så spektakulært, men svingen og stemfoten og hofta og høyrearmen som slipper balltreet like etter svingen var Textbook Homerun. Det skjer så fort, det ser så lett ut. En bitteliten ball som kommer i 160km/ timen rett mot deg. Som svever på en luftstrøm og som du må ha en hånd-øye koordinasjon ut av ville helvete for å kunne treffe. Det synger ikke i balltreet når man slår en homerun. Det sier ikke ping som i golf hvis man treffer sånn ganske bra. Det kommer et høyt og tydelig ¤ pækk ¤. Et stumpt smell, som man faktisk hører fordi publikum holder pusten samtidig, akkurat dette brøkdelen av et sekund. I det smellet på en måte går av, utløsningen kommer og kanonen slår, så drukner det i en eksplosjon av jubel og et slags forventet sjokk fra publikum. Til og med motstandere klapper. De tar av luene, spytter litt, tørker en dråpe svette fra pannen. McGwire selv kjenner selvsagt umiddelbart at kølla treffer ball og står et hundredel og speider etter denne før han slipper følelsene løs. Ballen er nær ved å gå ut og det er ingen i publikum som fanger den. Den havner innerst ved left-field og mens Mark småjoggende tar en runde og vinker til publikum omfavner og high-fiver han hver av motstanderne også. For de var jo der. Motstanderne så jo dette. Kanskje stjernene sto på linje den kvelden eller planetene var i rett vinkel på hverandre. Og moststanderne kunne ikke unngå å bli deltagere i en historie hvor de ikke blir husket, og det bare ti meter unna. For historie skrives om vinnerne mens motstanderne glemmes (det er kun de erkeinteresserte som husker hvem pitcheren var)....
Kanskje jeg har en tendens til å overvære historie i de øyeblikkene de skrives. Og akkurat det statementet vil jeg ikke siteres på, for det er kanskje en smule arrogant. Men nå har det seg slik at jeg sitter her, på et obskurt hotell utenfor Chicago, med billett til kampen i morgen mellom Chicago White Sox og THE New York Yankees. De siste dagene har vært preget av mye baseball i alle kanaler - A-Rod er utestengt i 210 kamper... Ja, for jeg regner med at de som leser dette ikke bare har fått med seg at Carew har lagt opp...
Idrett er stort. God idrett er estetikk, og toppidrett på aller høyeste nivå anerkjennes av motstanderne. For selv om vi ikke vet helt hva Thomas Morgenstern tenkte da Sigurd Pettersen hoppet 143,5 meter den ettermiddagen i Oberstdorf for snart ti år siden og la grunnlaget for sammenlagtseieren i hoppuka, så nøt vel også han synet av Pettersen som fløy ned bakken. For er det ikke vi, andremennene som danner grunnlaget for alle seire? Det er jo vi som slås. Det er toerne som setter standarden, helt til vinneren går "to indre og vekk me'n".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar