Jeg har et par venner utenfor det såkalte
miljøet. De trener litt. For å holde magen inne. Litt for å stenge aggresjonen ute. Og for å svette ut gammal whisky. Vi snakker ikke så ofte sammen men jeg vet jo at de er der. Tilgjengelige. For i kriser er det jo de jeg ringer. Når vi treffes snakker vi om annet enn trening. De spør meg så klart om hvordan den henger og om ikke alderen tynger. Jeg svarer så klart at det gjør den, sørover og vestvendt, dit høna sparker, hvilepulsen har steget, tre blank er blitt tre tredve og ingenting er lenger som da jeg var femogtyve...
