Atter på søken mot det kroppslige Nirvana. Drømmen om kontrollert utmattelse gjennom en lang dag og håpet om lys i tunnelen kanalisert av en "high" etter 25 km på løp. Jeg er sikker på at det ikke vil komme. Det som vil komme er et løp med vond hofte, svette, gnagsår og fuktig salt luft fra St George's Channel vest av Wales.
Vi er i Tenby.. Kone og unge er plassert hjemme. Samvittigheten gnager. Her er feriested for solhugnrige briter. D-vitamin koster tydeligvis, for her det knapphet på godene. Søtten grader, nittifem prosent luftfuktighet. Håndkleet fra i går er fortsatt ikke tørt. Asfalten er sleip. Det tråkker kyr over veien når du minst venter det. Smale trange gårdsveier der det jaktes fasan over en lav sko. Stigninger på seksten til tjue prosent. Ikke lange, men etter 170km gjør det vondt uansett. Tilsvarende stuper det ned igjen på baksiden inn i feildoserte svinger. Alle forhåpninger om gode tider og perser er lagt til side. Løpingen går opp opp opp, og ned ned ned. Over to tusen høydemeter på sykkelen. Over fire hundre på løpingen.
Hvorfor denne trangen til ydmykelse av egen kropp. Jeg vet jo jeg taper. Jeg vet jo at hofta og ryggen ikke akkurat blir noe bedre med åra. Jeg vet at det nesten ikke er brusk igjen i kneet. Men jo nærmere jeg kommer konkurransen, jo mindre tenker jeg på mine fysiske "short-comings" og egen alder. Og desto mer tenker jeg på sykkelflasker. Jeg ser meg selv med perfekte svømmetak. Skli gjennom vannet og opp på stranden. En time i vannet. Salt og gnagsår i nakken. Fy faen. I tempostilling utover Tenbys hede. Fem, fem femten, uff der røyk skjema, fem og en halv, og herregud, nesten seks timer i gjørme, kuling og storm i kasta. Maraton. Feidippides og helsikes grekere. John Collins og Dave Scott. You are an Ironman. Hvorfor fortsetter vi å plukke opp hansken. År etter år. Kun fem uker siden sist...
Det må foreligge noe dypere enn kroppslig fokus og idrettslig estetikk. For dyrking av egen sixpack kan jo umulig være grunn nok til å dra fra høygravid kone og datter på to år. Det er en slags pervers glede i det å slite seg ut til bare fillebitene er igjen. Jeg tror at dette kanskje er det siste ridderlige vi har igjen i vår verden der alle mulige hjelpemidler og verktøy finnes for å gjøre hverdagen lettere. Ingen kamp er lenger lett nok, eller vanskelig nok. Det må gjøres enda lettere. For vi sparer jo tid, og den tiden brukes på. på. på. Denne tre-enigheten av fysisk utfoldelse manifestert gjennom Ironman-konseptet der et par tusen mennesker utfordrer sin egen målbare fysiske kapasitet er ganske unik. Bildet på veltrenthet er nokså konkret utfra nedlagt mengde trening, samt fysisk talent og kapasitet. I tillegg x-faktoren. Den som skiller menn fra mus, bønder fra byfolk, og skogmenn fra strandløver - viljen.
Har forsøkt å forberede meg noe mer mentalt til Ironman Wales enn det jeg gjorde for fem uker siden. Av en eller annen grunn mistenker jeg at jeg i tillegg til å være undertrent og med ryggplager, ikke hadde den rette tenningen før Norseman. Målene må settes. Uten mål, ingen mening. Jeg tror at vi gjør dette innerst inne fordi vi må ha det litt vondt. Kjenne litt smerte i den ellers så dølle og kontrollerte, tids(be)klemte hverdagen vår. Blir jeg lykkeligere av dette? Ja visst faen. Kommer jeg tettere på meg selv? Visst faen. Men selv om ett spørmål blir besvart, dukker det alltid opp to nye. Uff, hva skal jeg ha på den sykkelflaska...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar