Å leve høres bedre ut på svensk. Synes jeg. Vi har alle vårt. Det er mitt topplokk. Enten det er kreatvie idéer ift arbeidet, eller kreative idéer ift trening og konkurranser. Jeg driver med triathlon. Og etter snart 20 år i sporten har jeg skjønt at jeg er triatlet. Jeg klarer ikke flykte fra det. Triathlon er en livsstil.
Vi er det vi gjør.
Vi gjør det vi mestrer.
Rastløsheten gjort sitt, og jeg vil tilbake. Det å slå andre er ikke egentlig viktig slikt sett, men å vinne en konkurranse det gjør noe mer. Gir noe mer. Man slår seg selv. Overvinner egen frykt, egne begrensninger, egne grenser.
Motivet mitt. Er den pokalen. Kongens pokal. Jeg er ingen utpreget monarkist. Men vi som vokste opp på 70-tallet liker jo stort sett kongefamilien. Vi er oppdratt til å gå i tog, flagge, hilse pent og tiltale kongen dersom vi mot formodning skulle treffe ham i skiløypa med Deres Kongelige Høyhet. Eller noe sånt.
Det har kanskje med prestisje å gjøre. Et øyeblikks storhet. Når man etterhvert blir voksen og skjønner at man hverken er udødelig, at penger ikke vokser på trær, at regninger må betales og at renta kommer i tillegg til avdragene, og at man på toppen av det hele egentlig er en helt ordinær passasjer på denne skuta vi kaller Norge, da vil man ha sine warholske 15. Prestisje, sportsrevyansk storhet, ekte champagne, kanapée, og dopingkontroll, samt ekstremt store mengder laktat kombinert med en usigelig glede.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar