Sitting Bull - to dager igjen...

Endelig i Regensburg. Den siste uken har kroppen sitret og dirret av nervøsitet og spenning. Har jeg trent nok? Tunge bein og kort lunte.

Tøffness

I vår lille troika av en familie snakker vi mange språk. Min kone og jeg snakker en blanding av engelsk og norsk. Jeg snakker engelsk og min kone svarer på engelsk gjerne med ett norsk ord innimellom.

Mark Twain var ikke død

Mai forløp uten de helt store høydepunktene treningsmessig. Innledet mai med å gå ut i pappaperm og satte meg sporenstreks på flyet til USA. To uker uten sykkel og nesten tre uker uten svømming gjorde at jeg mentalt sett var som en springfjær da jeg kom hjem.

Ta et tidligere fly.

Ble overtalt av svoger til å bli med på AC/DC i går. Vi ventet og ventet... ventet... Til slutt kom altså de såkalte ikonene. Den vesle dynamoen Angus Young hoppet og spratt med torsketrynet sitt men hadde lite kjemi med både Johnson og oss som sto ute i sommernatta. At ikke et rockeband kan ha mer respekt for sitt publikum enn å komme en hel time for seint? Det hjelper ikke at Brian Johnson skriker "Sorry, we have to meet the curfew!" når skuffede fans roper om mer. Sod off!

Lyspunktet var var metalbandet Audrey Horne som varmet opp. Løp og kjøp.

Close, but no cigar.

Som de fleste oppegående mennesker er jeg sånn noenlunde opptatt av situasjonen i Afghanistan. Som tidligere utsendt med lyseblå lue er det noen bånd som aldri brytes. Med skrekk leser jeg om selvmordere (og vanlige mordere) i USA som ikke har taklet overgangen fra uniform til sivil (eller fra støy til stillhet).