Som de fleste oppegående mennesker er jeg sånn noenlunde opptatt av situasjonen i Afghanistan. Som tidligere utsendt med lyseblå lue er det noen bånd som aldri brytes. Med skrekk leser jeg om selvmordere (og vanlige mordere) i USA som ikke har taklet overgangen fra uniform til sivil (eller fra støy til stillhet).
Om ikke lenge er jeg redd hverdagen her blir ganske lik. Skadeskutte (både i kropp og sinn) soldater som etter endt "karriere" som fotsoldat kommer hjem til stillheten i Norge. Gjør vi oss noen tanker om hva som skjer i strid? I forkant? Ventingen, transportetappe, avbrutt av svartmuskete blåkledde med glasshåndkle på hodet. Underveis? Intensitet, støy, kaos. Etterpå? Stillhet. Spørsmål. Anger. Agressivitet. Og svettingen om natten ispedd de samme marerittene.
Når jeg så denne artikkelen ble jeg engstelig. Ikke for meg selv. Men for de stakkarene som om noen år etter at de har ledd av det hele og når angsten ikke lenger kan døyves med Jim Beam, begynner å huske. Spørsmålet som før eller siden må bli stilt. Hva om hjelmen ikke hadde holdt. Eller. Hva om kulene traff litt lenger til venstre.
Kanskje jeg legger for mye i det. Kanskje forsvaret har bedre rutiner for å håndtere slike episoder. Hva vet jeg.
Råtne bein. To uker med asfalt uten særlig trening. Enda rikere på opplevelser. Central Park er en flott park. Boston er en fin by. Begge maratonene må løpes....
