Delelig med null

Da denne bloggen ble til for litt over et år siden, skulle den sette ord på min vei mot seier i NM 2010 og Harald Vs forvokste drikkebeger.

Veien mot forrige helg har vært lang, men ikke så broket som jeg selv hadde trodd. For et år siden hadde jeg tatt nesten et helt år fri fra trening. (Hadde 295 timer i 2008, og bare ca 100 timer fra januar til juli 2009...) Jeg satt med andre ord mer stille og drakk øl enn jeg trente. Overarmene var dog store etter mye flislegging og tapetsering og maling. Likevel var jeg overbevist om at 2010 skulle være min sesong. [Historikk. Etter 1999 sesongen har det sikkert vært sagt og skrevet mye. (Jeg ble deklassifisert til gjesteklasse under NM i Torvikbukt etter å ha konkurrert for USA tidligere på sommeren. Jeg følte det dypt urettferdig. Jeg fikk hodet til Erik Johnsen servert på et fat,og jeg forsynte meg grovt. Syklet og løp ham inn, og det er nok fortsatt en av mitt livs beste konkurranser. Når det er sagt fikk jeg verken gull eller drikkebeger, bare en helvetes masse kjeft. Så klart.  Johnsen var en fin type, og sa etter noen år at jeg bare kan hente pokalen hvis jeg vil, han føler den ikke er hans...] Problemet var selvsagt min egen hybris. Jeg ble satt på benken under VM i Sverige etter en knallsesong i USA, og ville jo helst bære det norske flagget i eliteklassen. Kunne ikke reise hjem til såkalt kvalifisering i Maridalen pga eksamener og økonomi, men jeg taklet mest av alt ikke å bli satt på benken. Det ga for mange minner tilbake til min barndoms fotball... ("vi setter'n i mål , så gjørn ikke så mye skade...") Så jeg kontaktet USA, fikk drakt og plass på laget dems.) Gjort er gjort og spist er spist. I fjor bød muligheten for katarsis seg; NM 2010 ble lagt til Kongsberg og spørsmålet var om en slabbedask kunne komme i form etter et par sesonger med svært lite trening, svært vonde knær samt dårlig rygg. En plan ble formet i mitt hode. Hva er jeg best på? Jo, jeg kan prikke form når det gjelder... 2.plass i 2008 rett etter 10 dagers bilferie til Paris, hjemme uken før, syklet 100km dagen før løpet med 37 i snitt... Bronse tre uker etter Norseman i 2005, og Sølv i 2007, to uker etter Norseman... Så NM tre uker etter IM i Regensburg skulle vel gå greit... Planen var lagt. Execute. Yoga ble påbegynt i januar. Kiropraktor ble tilkalt, og massasje annenhver uke gjorde meg fattig og myk, men ikke minst til en ydmykere mann... Vondter og stivhet forsvant. Buk og korsrygg styrket med red-cord. Forberedelsene slikt sett var svært viktige, man må trene seg opp til å kunne trene... Det å konferere innvendig med hva som er verdt noe her i livet var kanskje den største bøygen. Etter (for) mye reising i jobben og svake innblikk (ofte uten fokus) i andre menneskers tilstand kom kanskje også ydmykheten. Men etterhvert ble nyheter lagt bort og slått av (ikke lett for en selverklært nyhetsjunkie) og mange timer ble frigjort. Resultatet udnerveis har jeg gitt små drypp av her på bloggen tidligere... (Yawn.... is there an end to this story?)

Etter Regensburg gikk desverre ikke ting helt etter planen. Jeg slet med å skifte fokus fra IM til NM og gikk bare å tenkte på hvordan jeg skulle angripe Hawaii... Med ti dager igjen slapp det litt og jeg kunne fokusere på Harald Vs skinnende drikkebeger. De siste øktene ble designet med det mål for øye og bruke superkompensasjonsprinsippene for alt de er verdt. Peter Coe ble hentet frem og jeg nileste...

Det løsnet på lørdagen før løpet. Da hadde jeg vært tung i beina siden sprinten i Oslo. Plutselig var beina som springfjærer. Jeg kjente ikke beina mine, det var som å gå på luft. Null motstand. Vakuum. Tilnærmet delelig med null.

Søndagen gikk fra det sedvanlige kontrollerte stresset i forkant til å plutselig ligge i Lågen og vispe. Starten gikk og pulsen gikk kontrollert rett til værs. Et overflødighetshorn av krutt og (nesten) perfekte svømmetak. Ut på sykkel var det bånn raper med ett fokus. Sykle inn Ravnan. Et mantra som plutselig tok slutt etter 20 km. Altfor brått. For tidlig. Jeg hadde jo ikke tenkt å ligge her... Jeg skulle jo ta ham i T2 og fosse fra... Å ligge i tet er stressende. Man føler seg fryktelig alene. Demoner og troll jager bak. Er de raskere? Er de friskere? Hvem er de? Inn i T2 gjorde jeg et skjebnesvangert valg, jeg startet alt for rolig og tanken var at jeg skulle løpe meg opp i fart... Det fungerer ikke på en OL-distanse. Utgangsfarten må være høy, så kan det heller dale litt. Men man må ikke starte rolig... Jeg visste jeg kom til å bli løpt inn av Even Olsen. At Even Hersleth skulle ha dagen var heller ikke overraskende. Å konkurrere to uker etter en lang distanse er lettere enn etter tre. Man ville tro det var motsatt. Så der var jeg. Alene i vakuum, vissheten om å bli spist var fæl. Låra svarte ikke. Jeg forsøkte gang etter gang etter gang å sette opp farten. Brukte alle triks jeg kunne. Så for meg fagre jomfruer, laurbær, champagne, ordførerens kjede og svette håndtrykk, kanskje til og med Kongen hadde tatt turen selv? Ingen ting virket. Ikke engang Rocky-trikset fungerte med sakte-kino-for-mitt-indre-øye alle de svette turene i skog og mark og blodsmak i kjeften. Jeg klarte bare ikke løpe fortere. Så bronse ble det. Fornøyd? Det sliter tjue millioner mennesker i Pakistan, det sitter gruvearbeidere innesperret i Chile, narkotikakrigen i Mexico når uante høyder. Vi er en gjeng priviligerte guttunger som forsøker å pisse lengst. Jeg legger meg mett om kvelden. Åpner en flaske vin når jeg bestemmer. Jeg har jobb å gå til. Selvsagt er jeg fornøyd. At en med skoliose og "receeding hairlines" skal kunne gjøre "come back" enda en gang er jo ikke mindre enn fantastisk. Det sier i hvertfall kona. Og er hun fornøyd, så smiler jeg.

Dette var nok det siste fra meg ift triathlon i NM- / NorgesCup-sammenheng og jeg går etter endt sesong fra Team Nakamura til en liten mosjonsklubb i nabolaget. Alderdommen skal tilbringes med en og annen IronMan. Men fortvil ikke - bloggen består. Når jeg knuser mine lagkamerater med nesten fem minutter har jeg kanskje noe å lære bort...

Kailua-Kona neste.