Mildvær på Konakysten

Jeg følger spent med på værmeldingene for Konakysten på Hawaii. Det nærmer seg avreise. Jeg har fått unna noen av de siste spisse-øktene for å finne formen, og hodet begynner å bli klart. Tåken er i ferd med å lette...
Jeg har slitt med motivasjon og har gått mest på automatikk ifb med at jeg endelig skal til Hawaii. Kroppen er på overtid. Normalen er fri på denne tiden, gjerne med en Nikon D80 slentrende på kryss og tvers i skogen. Jeg starter rolig opp med høst-treningen gjerne dagen etter jeg har fulgt Hawaii på internett. Da er jeg motivert. Kanskje jeg i år blir en slags motivator. Jeg håper jo det. Det er jo noen som følger spent med, både her på bloggen, på jobben, i hjembyen og familie og venner generelt. Mitt opphav sier i et patetisk forsøk på å å ytre sin stolthet at "...du trenger jo ikke vinne, det er vel viktigere at du får en fin tur." Nei, jeg trenger ikke vinne. Men jeg vil det. Kroppen vil det. Hodet vil det ikke riktig enda, men jeg vet at klokken 7 neste lørdag så vil også hodet det (kanskje ikke tanken er den samme kl 16 den samme lørdagen...)

Etter mye ramling og romling og alternative tanker om hist og hint, erkjenner jeg jo at jeg er et konkurransemenneske. Men jeg liker å si med rettet instinkt. En jeg kjenner spurte en gang om jeg var skuffet fordi jeg ikke fikk en sønn... Han svarte selv på spørsmålet med noe så intetsigende som at "kanskje like greit, så slipper du å konkurrere med ham...[?] Jeg kjente min voksende irritasjon, men innså samtidig det bildet mange har av meg - til og med mine såkalt nærmeste. Altså en konkurranseperson, som skal vinne for enhver pris. Jeg forsøkte å forklare at min intensitet i konkurranse nettopp er rettet. Rettet mot konkurrenter og egne tidsmål [og annet - en dypere opplevelse av jeg'et gjennom fysisk hard påkjenning.] Jeg tror ikke han skjønte det. De fleste er, eller ønsker vel å være mer fasetterte som individer enn bare den ene detaljen som henger ved en som person. Det blir litt Knausgårdsk dette med mine utleveringer, men dette betyr mye. For det er noe av dette som gjør triatlonsporten så uhyre fascinerende. Især de lengre distansene som er like så mye en åndelig kamp mot seg selv, som en kamp mot elementer og fenomenet tid.


I min villrådende tilstand mellom god høstform og ironmann toppform dristet jeg meg i går ut på en Wisløff. Ja jeg innrømmer det: jeg løp 4 x 4(!!!) med hele tre minutters  pause. Bena svarte med vellyst. Hjertet jaget seg selv opp på maxlass og jeg fløt. Høstvakre åkre var i noen sære innavdvendte minutter byttet ut med lavastein. Yoda, Larsen løper fort. 78,5 kg, kroppsfett ~7%.