Tøffness

I vår lille troika av en familie snakker vi mange språk. Min kone og jeg snakker en blanding av engelsk og norsk. Jeg snakker engelsk og min kone svarer på engelsk gjerne med ett norsk ord innimellom.

Mark Twain var ikke død

Mai forløp uten de helt store høydepunktene treningsmessig. Innledet mai med å gå ut i pappaperm og satte meg sporenstreks på flyet til USA. To uker uten sykkel og nesten tre uker uten svømming gjorde at jeg mentalt sett var som en springfjær da jeg kom hjem.

Ta et tidligere fly.

Ble overtalt av svoger til å bli med på AC/DC i går. Vi ventet og ventet... ventet... Til slutt kom altså de såkalte ikonene. Den vesle dynamoen Angus Young hoppet og spratt med torsketrynet sitt men hadde lite kjemi med både Johnson og oss som sto ute i sommernatta. At ikke et rockeband kan ha mer respekt for sitt publikum enn å komme en hel time for seint? Det hjelper ikke at Brian Johnson skriker "Sorry, we have to meet the curfew!" når skuffede fans roper om mer. Sod off!

Lyspunktet var var metalbandet Audrey Horne som varmet opp. Løp og kjøp.

Close, but no cigar.

Som de fleste oppegående mennesker er jeg sånn noenlunde opptatt av situasjonen i Afghanistan. Som tidligere utsendt med lyseblå lue er det noen bånd som aldri brytes. Med skrekk leser jeg om selvmordere (og vanlige mordere) i USA som ikke har taklet overgangen fra uniform til sivil (eller fra støy til stillhet).

The Neverending love/hate story...

Om to-og-sytti timer begynner jeg pappaperm. Da skal maling være maling frem til begynnelsen av august. Lørdag morgen reiser jeg til USA. To uker ferie. Gjøre ingenting. Ikke svare på e-post. Ikke måtte ta telefonen.

Skal bare være noen dager i Texas før vi reiser opp til New York og deretter Boston. Se oss om. Drømme litt. Løpe i Central Park. Være turist og gå helt bambus i en av verdens beste sykkelsjapper.

New York to ganger tidligere. 2002 og 2004. Alltid et vell av følelser og Wow'er som dukker opp. Brooklyn Bridge, Chrysler Building, Flat Iron, MOMA, Broadway...