Nudler. Eksos. Ukjente krydder. Svette. Såre føtter og bare knær. Eimen slår mot meg.
Jakarta er en altfor diger by med altfor mange biler og ingen metro. Bygget på en sump på og under havnivå. Veiene er som tette avløp der man forsøker å skylle ned såpeskum og gamle rester. Det flytter seg ikke. Flyter opp igjen. Mopedene fyller det som er igjen av tomrom mellom buss og bil og hodet er fullt av motordur. De prøver og prøver men får det liksom ikke helt til.
Flyplasser føles ofte som holdeplasser i Limbo. Ubarmhjertig venting. Varmt. Oksygennivået er faretruende lavt. Kjenner øynene er tunge. Nattflyet til Melbourne venter på utsiden av gaten. Trangere der. Likevel øyner jeg håp. Starbucks skimtes i det fjerne. Starbucks har reddet livet mitt ikke bare én gang. Passerer en annen kaffeforretning. Verdens dyreste kaffe. Lukter. Muskaktig. Kattedritt. Nei. Ingen ting smaker som en Mocha fra Starbucks en kveld i østen. Drømmer om snø og glatte veier. Truger og hengende graner. I morgen skal jeg trene.
I morgen treffer jeg kanskje Macca.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar