Opprydning

I skrivende stund er jeg nok en gang  på plass i arnestedet for verdens økonomiske undergang.
Dagens trening ble en begrenset runde på Dubai Mall. Vinterklær kjøpes paradoksalt nok i ørkenen. 

 Reisingen gir rom for tenking. Var på vestlandet tidligere denne uken. Artig å kunne skue bort på øya jeg var noen fine uker i marinen for atten år siden. Har alltid følt at det var der fundamentet ble laget. Fysisk fostring, gymnastikk og imbesil AG-trening. Regn og vindkast hører med når man står sånn i havgapet, men det er få steder som er så flotte når vinden løyer og sola bryter gjennom. Hjorten beiter langs åsryggene og sauen breker lykkelig over å forløpig ha klart seg unna får-i-kålgryta. Tiden gikk saktere der i havgapet. Og det gledet meg. Jeg hadde med litt treningstøy, men lot det ligge i baggen. Jeg kikket helst gjennom vinduet og nøt lyset og stillheten disse to dagene. Bramhs og Wagner og Grieg. Ganske nære himmelen.

Jeg leser litt på bloggene til Leo Babuta og Seth Godin. Jeg kjøper ikke alt de står for, men tror det er vikig å ta en opprydning i eget liv noen ganger. Hvor lenge skal man stange mot en dør før man skjønner at den er for solid, for tung, for treg, for slitt og for gammel til å kunne lukkes helt opp. Kan man gå rundt, eller krabbe over og likevel komme til samme mål? Jeg tror superbloggerne setter ord på mange av disse tingene for oss. Mobilene som aldri slås av. Treningsøktene som er planlagt, men som ikke gjennomføres. Mailen som tikker inn. Forumet som aldri sover. Må vi? 

Jeg begynte å rydde bort treningstøy og utstyr før jeg dro til Hawaii for tre uker siden. Følelsen av tapt tid og mangel på handlingsrom for det andre ble overveldende. Ingen exit med pang, men Hawaii var flott og lærerikt. Litt nærmere min egen kjerne. Men ikke godt nok trent. Ikke nok mengde til å bære kroppen estetisk og raskt langs alii drive. Men - Det er helt ok! Jeg tror en flamme som brenner bare litt er sunnere en en som brenner max og fortærer alt humør og glede for både de rundt og seg selv.

Har følt meg fortumlet de siste dagene i forhold til hvorvidt jeg skal fortsette dette. Komme i form til et eller annet "slag".  Åh - bare litt til... Hvor settes streken? Hvor plasserer man sitt eget skap når lysten ikke er der. Sporten vår er i ferd med å ta av, både økonomisk og kulturelt. Men jeg vil heller være hippie nå.

Så, moving on. Nå kan jeg styre egen tid og sette egne krav. Jeg selger unna, kaster og rydder, stabler og sorterer. Og trenger ikke en gang si takk. Det er på nippet til å kunne kalles lykke. Medaljer og premier som samler støv er kastet underveis. For det er kortvarig lykke. Ingen skjulte skap som rommer noe av idrettslig eller melankolsk verdi. Ingen gamle startnummere. Ingen "Finisher T-skjorter" - de brukes til de er filler til sykkelen. Ingen ting konserveres.

Bæremeis og søndag formiddag i marka. Liten jente gynger seg i søvn over fars skeive rygg. Langturene på sykkel byttet ut med frisk luft og uten pulsklokke. For now.