Sykkel og bagasje mangler. Det mest verdifulle der er den nye kjolen til Madison og posene med dyre Kona kaffebønner. Resten tilhører fortida.
Tanken på den norske rekorden forsvant i det jeg hoppet av sykkelen. Flyttet målet umiddelbart fra 9.30 til < 9.59.59. På vei tilbake fra Energy Lab gikk kalkuleringene på høygir i hodet. Konvertering fra miles til kilometer er ikke like lett når man er tom i skrott og knoll. Ved ca 5 km til mål skjønner jeg at målet er tapt. Jeg løper ikke raskt nok. Kilometertidene vil ikke under 5 blank, og jeg tenker at dette blir 10.02 eller deromrking. Da jeg kommer til Mile 24 er det 2,2 miles igjen. Det gir 3,2 km pluss de siste 300 meterne som gir maratondisansen (forenklet matte). Jeg innser at footpoden viser galt pga lav fart, at jeg har regnet litt galt og øyner likevel en sjanse for sub 10. På vei opp den siste bakken før Palani Rd står det en vennlig sjel og heier på meg. Han sier helt rolig - Increase that turnover #1255 - You still have a chance of going under 10 today...
Retrospektet av årets VM på Ironman surrer og går i halvsøvnen på flyene hjemover. Noe er fine minner, andre ting er gode og dårlige samtaler med meg selv. Å ikke oppnå målet i det som liksom skulle være kronen på verket gir liten tilfredsstillelse. Å erkjenne at jeg ikke var bedre er like smertefullt som kilometer 32 på Queen K.Gratulasjoner og gode meldinger veier ikke opp for hvordan man selv føler seg. For i denne fine sporten er det kun ens egne mål og drømmer man likevel kan måle seg mot. Fasiten ligger der likevel lenge før spørsmålet er stilt. Ikke nok løpetrening. Ikke nok blytunge "bricks" eller overgangsøkter. Redsel for fuktighet og kollaps.
For aller første gang sov jeg uavbrutt natten før et viktig løp. Erkjennelsen av at jeg ikke hadde noen ting å tape, og at jeg var en vinner bare ved å være her, var uvant. Tidligere har jeg gruet meg, sett ulike scenarioer forløpe, gått gjennom ting jeg skal gjøre, og vært sliten allerede ved start. Nå våknet jeg et par minutter før alarmen klokka 04:00. Litt armsving, et par hilsner til solen, samt litt kaffe. Frokost ble unnagjort og jeg aktiviserte svømmemusklene litt med strikken. 06.48 gikk jeg ut i vannet, og var rett og slett klar til og få det overstått. Det hadde vært gjeldende følelse hele uken i forkant. Gleden over å være på Hawaii ble styrket av at jeg skulle konkurrere Ironman, få det overstått for deretter å reise hjem til kone og unge. Hawaii er en vakker plass, men jeg reiser så mye til andre eksotiske steder at jeg sliter noen ganger med å ta ting innover meg. Uønsket blasert, kan man kanskje kalle det.
Jeg visste jeg var i min aller beste svømmeform noensinne. Etter NM i august hadde jeg gjort det som i min verden er riktig og følte jeg hadde en enorm kontroll på svømmetaket i det salte vannet. Kombinert med ny svømmedrakt ble jeg likevel redusert til en masse flytende daukjøtt da kanonen gikk av. Knyttnever, lange tånegler, albuer og kropper gjorde alt for at jeg ikke skulle komme fremover. Jeg blir passiv av sånt. Forsøker å tenke slapp av - de vil deg ikke noe vondt, men etterhvert begynte jeg jaggu å lure. I fritt vann fosset jeg avgårde, men så snart jeg tok igjen noen var det kollisjon med fotblader og andre som også skulle fremover. Stillehavet er salt og surt og jeg måtte fokusere hardt for ikke å begynne å gulpe. Likevel var det et enormt dragsug rundt de 3,85 kilometerne og ved runding halvveis følte jeg meg litt bedre. Hjemover fosset jeg fremover feltet og selvtilliten var stigende. Ved strandgang var jeg knapt andpusten og forsøkte umiddelbart å legge både tid og uvelhet bak meg.
Sykkeletappen er krevende på Hawaii. I rullende terreng på endeløse sletter i lavaland. I det golde landskapet er det ikke riktig godt å si hvor det blåser fra. Man må bare tråkke, tenke på mat og drikke og kontrollere puls og intensitet. Akkurat det er vanskelig. Varmen og adrenalinet gjør at pulsen ikke helt korrelerer med det vi kaller RPE (relative perceived exertion). Adrenalinet er der fordi det er mye folk, dommere på motorsykler, publikum og en endeløs tirade av triatleter som tråkker i takt langs Queen K highway. Følelsen av å være i et slags pilgrimstog er sterk. Mot Hawi kommer den fyktede sidevinden. Jeg opplever det som et artig moment i en ellers monoton tilværelse. Det er lett å miste konsentraasjonen, og jeg lener meg i grunnen bare inn i vinden mens jeg fortsetter å tråkke. Nedover er jeg ikke fullt så høy i hatten men finner en fin vektfordeling på fram- og bakhjul og lar det stå til. Ligger i tempobøylen hele veien og blir kastet hit og dit. Flirer og hviner.
Underveis har jeg hatt mye vondt i magen. Jeg antar at noe skyldes mye saltvann i magen, men også en for sterk blandet sportsdrikk. Planen var å tynne to konsentrerte flasker med drikke fra Infinit underveis. Det slipper ikke helt taket før etter femten mil. Jeg har fått spist, men føler meg ikke så effektiv som jeg var i f.eks Regensburg i August. Mister litt peppen etter nedkjøring fra Hawi men finner igjen styrken de siste to-tre milene. Kan hende grunnlaget for et godt løp allerede var gått heden.
Ut på løp har jeg skiftet til tørr tights og ny skjorte. Det er mye fuktigere på Alii Drive (første 15 km) enn det har vært hele uken. Kreftene suges ut av beina. Jeg føler at jeg kan konkurrere i varme, men fuktighet sliter jeg med. Et allerede trått steg blir kortere og kortere og jeg blir kontinuerlig forbiløpt. På highwayen mot Energy Lab er det tørrere men varmt. Kjøler meg ned med is i lua og vann i nakken. Får i meg næring og salter og klarer å holde et godt regime på næringsinntaket. Men det går ikke fort nok. Ingen krampetendenser, ingen stive knær eller ankler. Kroppen var i grunnen fin. Det var bare ikke mer futt. Vått krutt.
Reset.
