Etter å ha observert isfiskere på fjorden i Holmestrand de siste ukene slår det meg hvor beskyttet de er. Trygghetssøkende michelinmenn som drømmer om vintertorsk. I boden hjemme har jeg en solid øks. Den vil jeg ta frem og hogge hull i isen. Deretter akter jeg å hoppe ut i hullet. Så jeg kan slå meg på brystet å si at jeg har isbadet.
Så hva er det som stopper meg. Vel, jeg bør jo opp av hullet igjen. Jeg mangler tau og jeg mangler stige. Altså jeg har en liten stige, men synes jo det ser litt dumt ut å kjøre ned til sjøen med en stige på taket. For hva om folk ser meg? Kanskje de ringer politiet. Eller mannen i hvit frakk. Ok, jeg innrømmer det. Jeg har tau også. Et hvitt tau, som faktisk også tåler sjøvann. Jeg skrur på blinklyset og tar en annen vei. Ser ikke vannet lenger, og tanken om et januarbad svinner.
Substituttet for ishullhoggingen får jeg gjennom Løvalddalen på snø og is hvor jeg perser med to minutter og ti sekunder på tyve kilometer. I slutten av januar uten tau og stige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar