Å leke i snøen

Tankene om en alternativ hverdag uten de enorme fysiske utskeielsene er tilstede. Kajakk, rødvin, hjemmekino, gitar, leke med ungen og snømåking er da også artige aktiviteter... Og er det noe som slår bowling? Det er en del ting med dette livet som en slags kvasi-wannabeidrettsutøver som opptar meg. Spesielt etter som håret og skjegget begynner å bli gråere, og tilveksten av hår på ryggen gjør seg mer og mer gjeldende. Tanken på de ugjorte tingenes tilstand.

En Ironman her og en Ironman der. I denne sporten vår, som på mange måter er uendelig statisk i form av at alt dreier seg om den første eller andre lørdagen i oktober over en gitt distanse. Ganske målbart. Jeg funderer oftere og oftere på om kanskje drømmen om tilstanden underveis denne lørdagen en gitt oktober kanskje bør være målet i seg selv. Akkurat som Moses og det forgjette land. Hit men ikke lenger. Til kvalikk i Europa, men ikke lenger.

Det er altså drømmen om denne lørdagen som opptar meg. Etter å ha hatt min tyvende januarmåned i triathlontankeverdenen, som for hvert år oppleves mer snøtung og mørk og dyster enn tidligere kommer spørsmålene. Jeg kikker på kalenderen og tenker at om jeg bare holder ut til mars, kanskje snøen da er gått. Da kan jeg begynne å sykle fra jobb. Langtur i skogen, høre bukken feie basten. Spørsmålet kokes ned til essensen - når er nok nok? Er det nok å bare ha drømmen?

Ti km hurtig løp i går kveld. Tretusen og femti meter i dag tidlig. Svarene ligger der. Det gjelder å stå opp om morran.