Byfolk på tur

I dette fryktelige vinterværet har jeg gått mange runder med meg selv ift det å bare komme seg ut for å trene. Etter å ha falt ned fra Gaustatoppen på ski forrige helg og fått en vridning i kneet har jeg skjønt i hvertfall to ting.


1. Jeg er ikke 18 år lenger.
2. Jeg er villig til å risikere ganske mye for flotte naturopplevelser selv om det går på bekostning av humør og trening (de to siste momentene henger i min verden tett sammen).

Så der lå jeg da med voldsomme smerter midt på Gaustaplatået. Storm i kastene og jeg begynte å bli kald, men med en banan og 3 dl Solo på 4 timer ville jeg nok klare meg.
Det er ingen skam å snu, legg aldri ut påfjelltur alene, si fra hvor du går, husk spade er fjellfjolksnakk! Jeg er ikke fjellfolk. Men jeg elsker naturen. Uansett, vondt var det og jeg fryktet korsbånd og påfølgende amputasjon. Menisken og laterale epikondyl er ord jeg har sett på trykk, men av naturlige årsaker sjelden tar i min munn... Etter å ha løsnet skia og fått stablet meg opp, tørket istårene, og konstatert at benet i hvertfall ikke var revet tvers av fikk jeg stavret meg nedover til hytta.

Så hva gjør en uanmeldt skade med oss som utøvere mentalt og fysisk? Etter å ha tenkt tilbake har jeg vel hatt mine beste sesonger der jeg har vært småskadet. Årsaken er rett og slett at jeg har vært mer fokusert på gjenopptrening etter vridninger og overbelastninger, mer fandenivoldsk etter sykkel-mot-bil uhell. Mer nøye med kosthold for ikke å bli altfor feit.

Etter snart to uker med dill dall og rare øvelser, er det tid for litt sjokkbølge hos min Kiropraktorvenn Bjørn. Benet er bedre. Sykkel ute i går ettermiddag i -7. Lever man mer i kulde og ufyselig vær?