I den 16.runden

Som førtidspensjonert triatlet leter jeg etter alternativer og substitutter for de fysiske utskeielsene.
Kulturtilbudet i Vestfold er ofte traurige greier nå på høsten men pussig nok skulle Rubin "Hurricane" Carter være gjest på et sosiologiforedrag av og med krimforfatter Jan Mehlum. Tok mot og satset, fikk tak i billett og mannet meg opp til å dra på foredrag. Lørdag kveld. Et sted i Vestfold. Jeg kjente jo historien og noe av det han var utsatt for. Feilaktig dømt for tre drap, sonet 20 år, fri i 1985 og foreviget i Bob Dylans sang med samme navn. Men foredrag på en lørdagskveld er jo ikke noe jeg gjør i tide og utide.

Grasiøsiteten i føtter og kropp. Hendene, raske som panterpoten. Enkelte kan aldri skjule sin iboende atlet. Tragedier, justismord og daglig jævelskap gjør at vi nok er mer herdet enn hva forrige generasjon var. Historiene ville nok ikke blitt fortalt som motivational talks hvis de ikke hadde en lykkelig slutt? For hva gjør de med oss disse historiene? Kanskje først og fremst reflekterer de hvem og hva vi ønsker å være. Og ikke minst hva vi ikke ønsker å oppleve. Hadde Hurricane dødd i fengselet ville vi aldri kjent ham. Han ville vært en fotnote i (bokse)historien som en svært voldelig fyr med en viss suksess i bokseringen.

I løpet av livet er det en del mennesker som krysser vår vei, som har en viss innflytelse på hvem vi er og hva vi ønsker å bli (assosiert med). Vi husker alle noen. Stort sett de sterke personlighetene. De som evner å lyse opp et rom. Så hva sa han egentlig - Hurricane? Som andre - enormt engasjerende der og da, man husker kanskje bedre selve vesenet, mindre ordene. Dave Scott har jeg møtt to ganger. En gang under foredrag og litt motivational talking ifb med et maraton i Austin, Texas. En annen gang som konkurrent i triathlon i Buffalo Springs. Ingen ganger som bare mennesket Dave. Som utøver har han satt spor. Hva som menneske? Er de en og samme? Hadde mennesket Hurricane klart påkjenningene hvis han ikke var utøver? I våre dualiteter som mennesker og utøvere er vi sjelden to alen av samme. Det ene stykket higer etter den ytre seier og heder og gode ord. Det andre higer etter den indre kampen, der målet i seg selv er kampen. Den iboende atleten er et speil på sjelen.

Tyve centimeter snø. Kulda og selve livet kiler i nakke, korsrygg og bryst. Tåke og søndag formiddag. Min venn elgen har vært der. På stien min. Jeg lunter rundt i skogen i to timer. Søker lyset og lysningene. Og dette var jeg i ferd med å gi opp? Den selvpålagte flørten med det opplagte og det "satte" er over for denne gang. Orkaner kommer og forsvinner som stormer.