DNR

Etter hjemkomst fra Dubai fredag formiddag, bar det rett til legen etter noen ukers mageonde.
Ultralyd og kartlegging av de indre organer. Det er et stykke å kjøre fra Holmestrand til Nøtterøy hvor en av landets beste anatomer har sin praksis. Og med min rasjonelle bakgrunn i vitenskapen, fabulerer jeg irrasjonelt som menneske - hva om noe er galt... 

Sartre og Kierkegaard sier slike ting bedre enn meg. Men ja, jeg blir filosofisk når jeg drar til legen. Enda mer så når ultralyden forteller og viser hva som skjer inne i kroppen. Det er vakkert. Nyrer og lever, galleblære, milt og så videre. Man vet de er der, man kan litt om deres funksjon, man vil ikke være syk. Vitenskapen er kommet så langt at noen kan smøre litt guffe på magen og se tilstanden til mitt fysiske indre. For et halvt millenium siden hadde vi brent på bålet. Men vidundermaskinen ser kun mitt fysiske jeg. Tankene mine får de (heldigvis) aldri.

I våre isolerte verdener lever vi med stadig mer fastsatte rammer om både hva og hvordan og hvorfor og hvilken. Enda mer definert er for oss triatleter hvor lenge. Alt defineres ut fra prinsippet om at noe starter og at dette noe - det tar slutt. Jeg stiller meg selv masse spørsmål, og akkurat som før et viktig løp ser jeg for meg ulike scenarier for hva som kan komme til å skje. Man vil jo helst ha kontroll. Og jeg sier verdener, for min verden er ulik din. Dine rammer er ulike mine. Felles er likevel kanskje en slags sårbarhet over det som finnes. Vi er jo stort sett like. Maten går inn. Gjennom sekk og tarmer, spes ut, tynnes, tilsettes, trekkes fra, skilles ut, tykkes, fargesettes - plopp. Det er selve livet det her. Er det slik å forstå at vi kanskje har kommet for langt? Trenger vi dette? Disse diagnostiseringsverktøyene som evner å fortelle lege og legmann om mitt rikes tilstand. Folk lever og folk dør.

Etter ultralyd dro jeg rett til Tuddal. På baksiden av Gaustatoppen har vi bedriftshytte, som jeg var heldig å få denne helgen. Avstanden er lang fra fliselagte oaser i Dubai til hytte uten dusj i Tuddal. Gleden over Norge og frisk fjelluft er stor. Best er kanskje gleden over å kunne iaktta Gaustatoppen fra en annen side enn det som er vanlig. Høstfargene har gitt seg, men kontrastene er kanskje enda sterkere enn f.eks i september. Det lave litt blasse lyset gjorde noe med fargene. De løvtomme trærne og den visne fjellfaunaen virket ikke så død lenger. Det var kun følelse av dvale. Eller kanskje bare den litt melankolske følelsen av slektskap og ikke minst minner om vennskap. Kanskje tilbakekomsten kommer. Enkelte ting må bare behandles en stund - med stillhet.