G7(#9)

Det hender man hører musikk som treffer strengen i hjerterota så brått og brutalt at man mister balansen. Etter å ha fått Jimi Hendrix nye plate i hus følte jeg meg egentlig ikke hensatt til 1969. Tanker om Woodstock streifet meg ikke. Ikke Isle of Wright heller. Det jeg tenkte på var tidløsheten. Jimi med gitaren, mannen med brusehåret, som tenkte pompøse tanker, som kunne høres ut som et helt Mariachi-orkester. Å fremskaffe slik lyd for over 40 år siden,
da synthezisere kun var forbeholdt britisk avantgarde og søkende rosa fløyelsgutter, må være selve definisjonen på klisjeen "forut for sin tid". Nå er det egentlig ingen av sporene enkeltvis som treffer sjelen min så brutalt foreløpig, selv om Red House er en av mine "all-time favorites". Det tar tross alt litt tid å høre alle nyansene. Men samlet sett er dette storslått og tankene går til Mozart og Beethoven. Jeg mistenker også at det er mer materiale på lur og at de vil melke Hendrix-kua for det den kan være verdt i flere år fremover. Føler at 2000-tallet kanskje ikke har gitt oss de store musikalske opplevelsene vi hadde håpet på. Det går inn og det går ut. I IPODens tid er det kanskje ikke rom for 7 minutter lange spor lenger. Det meste er lagt opp rundt sånn cirkus 3:36.

Når det er sagt var vel den siste grøsser-gåsehud opplevelsen Johnny Cash med "God'sGonnaCutYouDown". For det var liksom kistespiker'n. En bekjennelse av gamle synder. Vårt post-post-farvel med the man in black (han hadde ligget i jorda en stund da albumet kom ut). Vi takket Rick Rubin for å ha blåst liv i gamlefar. Man hører jo hvordan tub'en i lungene til Johnny har slått rot og det surkler godt innimellom. Så presterer de altså å lage enda et album. Et American VI. Jeg sitter med fingeren på LMB og lurer på å bestille fra Play.com. Men jeg får meg liksom ikke til det. Litt over 30 minutter med vellyd og visstnok svært gode sanger. Så jeg spør, er det bare jeg som har følelsen av at noe kan bli for kommerst? Har melkekua fått skikkelig hengejur? Er det finanskrisa som gjør at "alt" må ut? Er ingenting hellig lenger? Hva ville Johnny sagt? For meg er dette eksistensielle spørsmål. Med min hardt erhvervede nye Yamahaforsterker og danske høyttalere i sort pianolakk. Er det jeg som har blitt bussturist og som nå sitter taust og bare mottar? Jeg håper ikke det.

Jeg spenner på meg mine nye løpesko og varmer godt opp. Løper min faste intervallstrekning. Det er ikke noe som heter altfor gode bein, men etter å ha trent mer de siste ukene enn på flere år, skulle jeg egentlig ikke ha løpt så raskt. Analyserer pulskurven etter hjemtur. Fem ganske nøyaktig like "Grand Canyoner" vitner om en økt med stålkontroll. En slik stålkontroll er ikke forenlig med det jeg tror på. Jeg sverger derfor at jeg skal slippe meg enda mer løs på neste intervalløkt. La humla suse. La beina gå. Nei til konformitet.