Artifice

Når tåken har lagt seg og solen igjen er synlig over tretoppene da skal jeg ut å sykle. Ingen er syklister i dag. I dag er vi svømmere og løpere. Vi er sjakkspillere og turnere. Det er hardt å være syklemann.
Grunnmuren som bar oss vestfoldinger fremover i drømmen at også vi en gang skulle sykle fort fikk en brist i dag. Ingen døde, men en sorg og et vemod senket seg likevel. Var alt bare løgn? Vi som trodde på geitost og honning. Spiste Vitaplex en gang om dagen, vel vitende at hvis vi tok to Vitaplex fikk vi vondt i magen. Sjelden har jeg vært mer alvostynget enn i dag. Minner som flakser tilbake til Bispeveien og tempotester. Temporitt og at vi en og annen gang hadde sett Nøtterøy-ekspressen tordne forbi. Og så var det bare plastikk. Kunstig. Artificial - det engelske ordet for kunstig. Antonymet for genuint og ekte. Artificial har rot i artifice... Slår man opp det i dictionary(.com) ser man at det får beskrivelsen "cunning" eller "clever trick".

Her er det høyt under taket, det har de leserne av denne blogg skjønt for lengst, men skuffet er det lov å bli. Besøkte denne fyren en gang. Fikk hjemmebrygget Espresso fra italiensk kaffemaskin. Herlig. Gjestmild og lyttende. Det er i grunnen det jeg husker, og at han hadde en sliten gammel off-road. Alle T--K-syklene måtte leveres tilbake fortalte han. Javel, so what. Vi er mennesker Steffen. I idrettsverdenen er dommerne bare så fryktelig mange. De slår hardt, de kaster store stein, på tross av glasshusene de sitter i, og ingen er egentlig bedre enn seg annet enn på en dårlig dag. Det er kun i fotball at det røde kortet er lite og får plass i en lomme. De store røde kortene deles ut til de som nesten har vært nasjonalhelter og som på ulike vis har klappet sammen. Aham. Tysse. Hjeltnes.

Jeg må vel innrømme at jeg sluttet å se TdF den dagen Lance la opp. Spenningen ble borte. Hva kom "kødden" til å finne på nå? Rykket han? Kom han til å kaste en pumpe i hjulet til Contador? Ingen sympatisk sjeldenhet fra Texas. Kjedelig var han likevel aldri. Årene etterpå har det vært jevne drag opp fjellene. Ja jøss, det går sikkert fort. Men det er ikke spektakulært. For visste vi ikke innerst inne alle mann, de som har vært der nede i Frankrike, at å sykle i 2500 m høyde med 200 i puls og stigning på 12% er ufattelig umenneskelig. Visste vi det egentlig ikke - at det var noe muffens? Lukket vi ikke likevel øynene. Håpet at ingen så det. At det på en måte gikk over. Idrett er jo underholdning. Det skal være spektakulært. Det skal være høyt og raskt.

Derfor holder jeg med skihopp. Kanskje innerst inne med et ørlite håp om at noen tryner på kulen og brekker nesa.