Breaking through

I år blir året. Med nyladete batterier og maven full av Grappa og Nebbiolo etter en svipptur til Roma er det ikke lenger grenser for hvor høyt og hvor langt man bør drømme. Med slitne føtter og tung rygg etter vandring langs Romas gater og smug og fire dager med espressoer og bakervarer er ønsket sterkt om en ren kropp og en renset sjel.
Michelangelo må jo ha fått kink i nakken på et eller annet tidspunkt før han satte sluttstrek for freskene i det sixtinske kapellet. Livstrøtte senatorer og agressive gladiatorer har gått de samme smugene og gatene. Dolker og sverd byttes med tempostyrer og platehjul og to tusen år med fremskritt. Hjemkomst er alltid deiligst. Sandaler av reimer byttes ut med truger og dyp snø, pulsklokke og energi på boks.

Etter en trøblete høst med mye sykdom og lite trening har ambivalensen rådet. Ønsket om å konkurrere er igjen sterkt, men ikke med underskudd av trening. I år går jeg mine egne veier. Nytt lag og nye impulser. Når man nærmer seg førti bør man lage sine egne rammer og definisjoner for hvem man er og hvordan man skal leve eget liv. Etter egentlig å ha villet lagt opp etter det som opplevdes som et miserabelt NM ble energien fornyet etter en middels vellyket Hawaii-tur. Uten å ha noe i øyeblikket uttalt ønske om å vende tilbake til den forblåste lavaøya midt i Stillehavet våkner likevel beina når det er kavalkader over tiårets idrettsbegivenheter på TV-skjermen. Egentlig ikke beina som våkner, men dette dypere indre vesenet som jeg forsøker å beskrive på bloggen. Det er ikke drømmer om heder og ære og det å stå øverst på pallen, men følelsen av å prestere. For det å være best er kun øyeblikkets lykke. Det vil alltid være andre som noen øyeblikk senere vil være hakket bedre. De øyeblikkene søker jeg ikke lenger, men mer den indre viten om at man har en kropp som kan trimmes og yppes, trenes og justeres.

Etter å ha luntet rundt i skogen på truger noen timer de siste ukene har tankene kommet om tidligere trening. Jeg fører ikke noe særlig til dagbok, en skakk hippocampus tar den jobben. Tanker om tidligere gjennombruddsøkter våkner til liv, og jeg spør meg selv om det kunne vært gjort enda bedre. Etter å ha syklet noen bortgjemte bakker i Vestfold i sommer og virkelig fått testet kroppen opp og ned. Bakkene er så bortgjemt at man kun når de på offroadsykkel. Alltid risky og hoppe av triathlonsykkel og kjøre gjennomsbruddøkter på en helt annen maskin med annen geometri. Men følelsen av mestring er den til enhver tid regjerende tanke. Go'foten er alltid god enten det er med femmerball eller firerball. Og jeg drømmer meg tilbake til helvetesøkten alene i regn og frisk bris, som ble avsluttet med punktert dekk. Kunne jeg kjørt enda et drag?

De som har lest John L. Parkers "Once a Runner" vet hva gjennomsbruddøkter betyr. Etter å ha lest om Quentin Cassidy og hans 20 x 400, kjørt i repetisjoner av 5 og 5 (100 jogg mellom hver 400, 400 jogg mellom hver 5. repetisjon). Og de løpes ikke bare én gang. Ei heller to, for Quentin vet at det er dette som vil gjøre at han kommer under fire blank på 1609 meter, så han løper tre sett... 60 x 400 m. Pisser blod og sover i to døgn. Det er slikt som flytter fjell. Som graver ut daler og setter spor. Som gjør at gutter blir menn. Som lager dypere furer i allerede værbitte ansikt. At vinnere forblir vinnere og at noen for evig og alltid inntar den tvilsomme rollen som listefyll.

Godt år.