Mine Treningsprinsipper

I motsetning til Knausgård har jeg hverken tid eller kapasitet til å forfatte 6 bind om hvordan livet har vært til nå, men jeg akter å ha en monolog om norske treningsprinispper. I motsetning til Norske Byggeklosser tror jeg Mine Treningsprinsipper kan gi mye fornuftig. Kan hende jeg redigerer bort noe av følgende etterhvert, men kort og godt:


1. Base i barndommen. I motsetning til mange andre industrialiserte land har Norge fortsatt relativt frie muligheter for barn. Lek ute i trær, skog og mark, og den sedvanlige søndagsturen med mor og far. I tilleg kommer sykkel til og fra skole, til og fra trening, kamerater osv osv. Den som undervurderer betydingninen av dette har røyka. Land vi liker å sammenligne oss med mister mye av denne "grunntreningen" og jeg tenker da især på USA, som jo var sammenligningen innledningsvis i tråden. Uten å generalisere er nok barn "der borte" mer overbeskyttet og fraktes hit og dit i mors syvseter.

2. Jeg har som tidligere høylytt annonsert i det vide og det brede bodd noen år i Texas. Det er mye feiltrening på det kontinentet. Det er en svært liten elite ift innbyggertallet. Det burde vært motsatt. Triathlon i USA er en livsstilsport, og i likhet med mange på forumet dekker triathlon også en sosial bit av livet. Ambisjonene eralltid skyhøye, men gjennomføringen skorter det på. I likhet med Arild T (historisk norsk triatlet) er også jeg bombesikker på at gode resultater kan skaffes med relativt lite trening. Teknikk og synergi er nøkkelord. Det er enda mer "Rocky Balboa"-trening rundtom enn det man tror. Hardt, brutalt og mest mulig. Liten hvile, og veien til utslitt/overtreningshelvete kan bli ganske kort.

3. Som en kontra til pkt 2 kommer en altfor forsiktg tilnærming til treningen. Glem 10% økningene. Noen ganger må det kraftigere lut til.

4. Norske pottiter. Det er mange gode norske poteter. Jeg tror at vi som et noe kjølig folkeslag klarer å se på både trening og mål og legge ambisjonsnivå deretter. Vi har, tror jeg, en kollektiv nedarvet "greie" med basis i barndom og mye aktivitet som gjør at vi skjønner hva Ole Ellefsæter, Hallgeir Brenden, Dæhlie og Koss drev med. Likevel skjønner vi også at det er helt naturlig at skøytegutta f.eks trener mindre nå enn i 1993/4 og allikevel går fortere. Teknikk teknikk teknikk.

Dette opptar meg. I en alder av 37 må nok også jeg innse at alderen gjør sitt. Men hva kommer det av at jeg svømmer bedre denne høsten enn våren 1997? Maksfarten min har dalt. Men jeg jobber mer med teknikk nå enn tidligere. I alle tre grenene. Jeg løper også mer økonomisk og lettere enn jeg har gjort. Grunnen er kanskje familieforøkelsen? Jeg tror ikke det, jeg tror det har noe med å senke skuldrene, akseptere de "gavene" man har fått utdelt på godt og vondt og bruke det for det de er verdt. Jeg kommer aldri til å bli verdensmseter. Jeg ønsker ikke å bli det. Eliteidrett er sterkt materialistisk og går på mange måter sterkt i mot det jeg tror på. Jeg tror nøkkelen til å bli en bedre utøver i bunn og grunn ligger der. Glede seg over det idrett faktisk er - fysisk utfoldelse. Samspill mellom kropp og sinn.