fredag

En John Ford western

Grana ligger todimensjonal sort på bakken. Kjølig augustluft på bare knær. Duggfriskt. 40 minutter i Dasslers beste. En lav rullende romling fra sør i fylket. Morricones plystring på øret. En sølvpil suser i luften. Fartslek mellom lys og skygge. Hjertet slår to ganger for hvert steg. Sundown.

9 dager til triathlon i Kongsberg.

torsdag

Om at bli motiverad...

Storheten man føler når man krysser målstreken som førstemann er kanskje bare en metafor for størrelsen på manken. En organisert kamp om revir. Sivilisert? Vel...

Jeg fulgte Norseman i helgen fra sidelinjen. Fungerte som hjelpemann for han som omsider vant. En sann glede å se ting fra avstand.

Syklet fra jobb i går. 2t 10 min. Hadde 4 tråkk i verdensklasse. Passerte Cancellara over en bakketopp og sprengte feltet. Contador og Lance parkert i grøfta, hvinende, pustende. I mitt hode.

onsdag

Om at segra...

Jeg lurer på om Dubya om 10 år kommer til å ta turen til f.eks Iran og unnskylde noen potensielle journalister tatt til fange, kanskje for å ha "spionert" på Vokterrådet... Selvsagt ikke. Unnskyldninger og slikt noe faller ikke lett der i gården. Pussig at Bill'ern blir hentet fram for å reise til Nord-Korea. Med suksess. Det vitner om en dynamikk og ydmykhet som du aldri ville finne hos Dubya og Cheney. En liten seier og oppreisning for det demokratiske USA altfor lenge undertrykt av totalitære republikanere. Synes jeg.

En mindre seier i går at jeg faktisk ble sist av samtlige som syklet opp til Hvittingen. Etter en pangåpning fikk jeg igjen bevist at styrke, O2 og maks er som det stort sett har vært, men at utholdenhet og stayerevne blir oppgaver utover høsten. Stjerner og planeter danset tango foran øynene opp bakken. Pusten var tung, sykkelen var tung, svetten rant, og pizzaen som ble spist altfor tett opptil trening truet med å ta nærmeste nødutgang.

Men jeg kom opp.

tirsdag

Postironmanblues

Er ingen vanlig 12-takts shuffle. Den går i B7 med full twæng! Ikke uvanlig etter konkurranser hvor mesteparten av året har gått med til full fokus på et stevne. Det er en lei tristesse, og akkurat passe farlig fordi hvis det går "åt skogen" så er det ingenting å falle tilbake på. Ingen andre stevner man har meldt seg på, ingen resultater å vise til. Spørsmål om nok trening, nok intensitet, rett utstyr, rett kjerring, rett bil og rett hus stilles. Det dukker opp et sted bak hypofysen til venstre for hippocampus. Øyeblikkets uoppmerksomhet. Landskapsbilder er ofte i fokus. Kanskje fordi vi står et stykke unna når vi observerer og tar "bildet". Linseverket vårt gjør sitt til at når vi ser ting på litt avstand så blir de kan hende klarere. Pause er godt. Det gir tenning.

Hvittingen (402 moh) skal beseires i kveld på MTB. Med en gjeng topptrimma noenogførtiåringer i sin aller værste midtlivskrise: hvordan slå kolleagen på birken om 4 uker.

mandag

Helg på innpust

Lørdag morgen 2t20 på mtb i Hof med tidligere norgesmester i sykling. Her ber jeg om bråk. Selvmedlidenhet og pust (les: hvining) på nye høyder opp 1.cat bakken til Hajern (25 min lang). Ryggen verket etter første terrengtur på 10 mnd...

lørdag ettermiddag: Kraftvask, sandpapir og høytrykksspyling på en gammel barneseng. Grunning, fiberreisning og mer sandpapir. Voila! En stykk sprinkelseng klar for maling.

Søndagen fullendt med 1t40 i skog og mark. Jobber med steget, og forsøker å lande så mykt jeg kan. Fornyelsens tid tar ikke slutt.

Jeg undres om det er fysisk mulig å sprenge et par av sine egne alveoler. Hundreognitti i puls i brattbakken gir negavtivt svar.

Ah, for en lykke. Man kan jo bli religiøs av mindre.