Øyeblikk

Ingen som vil høre på meg jo!

2011-11-09T21:28:00.000+01:00

Snart to og en halv uke siden babyen uten navn kom til verden. Denne vakre vidunderlige skapningen som ploppet ut av mor kvart på ett den søndags formiddagen.
Tause satt vi i bilen utover. Pustet i kor. Jeg ivrig på gassen, og kona som ba meg om å bremse. -Ikke så fort, jo fortere du kjører jo vondere gjør det. (Jeg må gjøre noe med balanseringa på den hersens Passaten). Bet meg merke i himmelen som var vakrere enn tidligere i oktober. Kjente følelsene om ansvar og glede, stolthet og viktigheten av å betale skatt velle opp i meg. Det er gjerne nå i november at soloppgangene og -nedgangene begynner å bli riktig fargesprakende og man kanskje spør om noe høyerestående kanskje eksisterer. (Kaos- og sannsynlighetsteori blir aldri like romantisk.)

Uansett, ungen kom, med eller uten herrens hjelp. Men jordmora er fin å ha lell... Og nå har jeg tråkka hjemme i bleier og dritt i snart tre uker. For joda, da jeg endelig skulle på jobb på mandag etter to uker i omsorgsperm som det så fint kalles - fint skarre verra skjønner'u - Så blei jeg faen meg sjuk. Lungebetennelse gitt. På begge sider. Svetta oppover. Rista i senga. Jeg tror jeg dør sa jeg - Får jo ikke luft. Dra på jobb å dø, orker ikke ha deg her, sa hun med to-ukern på armen mens toåringen skrek -Den er MIN! av full hals mens hun pekte på smokken til babyen. Poppa to paracet og fikk karra meg til legen. Kona trudde det selvsagt var et anfall av latskap og ville ha meg ut og på jobb. Hu var jo drittlei av å ha meg hengande i skjørtene på'a. Skjønner'a jo. På et vis. Jaggu dritlei sjøl jeg. Skjønte tegninga på lørran. Svømte noen meter på morran. Gikk så vakent tregt atte. Forsøkte meg på tredemølla på ettermiddagen. Tregt der og. Pulsen høyt i været. Farta lav. Tenkte kanskje det var skoene som slo inn på pulsen. Neida. Rista som et ospeløv i senga, pep i brystet og knatring i brystet akkurat som når man spiser sånn bruspulver som popper. Bare jævla fruktansvært ondt. Mycket ondt.

Fikk stikk i fingern, og søstera på legekontoret lurte på hva jeg mistenkte. Under topplue, skjerf, boblejakke og tjukk genser svarte jeg likblekt at jeg trodde det var lungebetennelse. Uff, det var da svært sa hun. Ja det er vondt sa jeg. Innertier på selvdiagnosen, hårfin bom på selvinnsikten.

Hunkla meg hjemover. Under dyna. Sov og sov og svettet og svettet. Jøss da. Og joda, onsdag kveld får jeg vite at det alltid er noen som skal ha det bittelitt verre. Onker'n min hadde også fått lungebetennelse. Pluss hjerteflimmer. Fanken tankte jeg, alltid skal han overdrive så jævlig. Typisk. Får liksom ikke ha noe for meg selv. Og ikke nok med det, som en annen knivselger er det alltid en bonuspakke. Joda, en av Norges mest kjente triathlonutøvere hadde også fått hjeretrøbbel. På toppen av det igjen dauer Joe Frazier. Av leverkreft. Min egen lidelseshistorie sto i fare for aldri å bli fortalt til noen. Men jeg klarte det likevel. Her. På min egen blogg. Jeg ruler. Snart frisk. Kona smiler. Ønsker meg til Langtvekkistan - ser det på øya hennes. Ha ha, den som ler sist ler best. Mandag sitter jeg på business til Istanbul..... Tji-hi ;-)

Tiden står

2011-10-21T09:36:00.000+02:00

Min kone og jeg sitter tause. Hun leser og jobber litt. Jeg er nervøs og forsøker å jobbe hjemmefra. Klarer ikke lenge av gangen. Vi venter.
Kjærlige blikk og tause håp og bønner om at alt skal være bra. Bilen er pakket, alt ligger klart. 25 minutter til fødestua. Skal klare det på 19 hvis det skulle butte. Lite lyst å stå langs E18 i -2 grader å ta i mot Familien Larsens Upgrade 2.0.

Vi forsøker i vår lille familie å dele det vi kan. Tjuetolv blir derfor et år preget av mye borte fra jobb. Fem måneder med joggevogn og husarbeid kan ikke bli ille. Kanskje jeg skal børste støv av triathlon-sykkelen som har stått stille siden IM Wales. Kanskje jeg skal skylle våtdrakten og pusse svømmebrillene. Kanskje jeg skal ta fram kredittkortet og melde meg på nok en IM.

Kroppen husker ikke smerten fra seks uker tilbake. Hippocampus har nok laget noen minner om en mann som går langs veien langs Tenby gjennomvåt av svette og store saltavleiringer på klærne. Førtito blytunge kilometer er noen uker senere redusert til segmenter av stillstand og glimtvis aktivitet. Likeså husker man kanskje tanker om for få salt-tabletter. For lite å drikke. Noen gnagsår og en altfor slakk akillessene. Men like stykkevis og raskt som det glimter for øynene, like raskt tenker vi at neste gang blir det bedre. Neste gang går det på 4.15/km hele veien gjennom.

Venter på Knausgårds siste. Hans kamp er i likhet med nesten alle oss andre en kamp med og mot oss selv. Ønsker og håp. Drømmer og sjanser vi ikke grep. IronMen og løyper vi aldri har kjørt. Jeg drømmer i høstmørket om Utah. Røde fjell og kaktus.

T-3 weeks - Tre uker til termin.

2011-09-29T14:36:00.000+02:00

I all min barnslighet, mangel på oppmerksomhet på hjemmefronten samt yre glede over den plutselige sommeren som kom i dag, brant jeg nettopp av en månedslønn på ny sykkel. Kan noen bomme bort noen kroner?

Åndelig konkurs

2011-09-18T12:00:00.000+02:00

Sol og varme i Barcelona gjorde godt for en skadeskutt kropp etter søndagens fysiske utskeielse i Wales. Demotivasjonens demoner angrep godt og vant slaget. Mitt forrige innlegg om ridderlighet og "last man standing" var glemt. Borte. Bena var gelé på løp og nesten fall og støtteskritt på en Ironman er aldri pent.
Etter 30 km i ørska kom balansen tilbake. Ambisjonen om pallplass ble nok en gang redusert til en kamp om bare å komme i mål. Av kroppen er det bare fillebiter igjen.

For hva gjør man når all futt er borte. Jo da siterer man bibelvers om mørke døsdaler og synes i stor grad svært synd på seg selv. Tenker på (alt mellom) himmel og jord. Spiser banan, drikker cola og håper intenst at totakteren skal starte igjen. Men ingen choke, ingen start. Ingen start intet håp. Der og da var nok nok. Klarer ikke omsette mengder av kunnskap om trening kosthold til handling for egne løp. Mye lettere å fortelle andre hvordan det skal / bør gjøres. Ærlighet gjør jævlig vondt når det er 25 km igjen av en maraton og man forsøker å løpe, men man blir gått fra av andre deltagere...

Korrupsjon og latskap blant de svømmetekniske delegerte gjorde sitt til at svømmingen ble en løpsetappe for historieløse og lavpannede walisere og engelskmenn som ikke ville duppe sitt legeme i meget salt og kaldt Atlanterhavsvann. Undertegnede (moralens vokter) la på svøm umiddelbart og hadde ved vending etter første bøye på 450 meter et par hundre bleke juksere foran seg. Tenna ble bitt sammen. Hardt. Saltvann smaker ikke under noen omstendighet godt og tankene gikk til sjømenn fanget på flåter under 2. verdenskrig. Når fokus flyttes fra "fremad-storm-jeg-skal-vinne" til skumle historier om folk som sitter i uker på flåter og drikker saltvann, ja da er fokus på feil sted. Sendte Tom Hanks noen tanker og gulpet meg videre.

Sykkelen ble brukt og misbrukt som våpenet den er. Etter under pari sykling i begynnelsen av august var det mye selvrespekt og testing av setemuskulatur som sto på spill. Det mest fornuftige man kan bruke penger på etter mat, potetgull og rødvin er massasje. Har endelig fått satt fingeren på (bokstavelig talt) noen muskelknuter nederst ved sitteknokene. Har slitt med dette siden Ironman i Østerrike i 2007, men nå vet jeg hvertfall hva som har vært galt. Justering av sittestilling kort før en Ironman er ikke å anbfale. Men sitter nå som en statue på en hvit og rød Giant. Hadde bare statuen omsatt 21 års kunnskap til litt bedre selvkontroll og pacing kunne det blitt bra.

Av sted i motvind rett vest. En kjempediger hårføner stilt inn på kuling og storm. Koste meg bortover og fikk etter 25 km selskap av min gode reisepartner Mr Guldhav. Fikk vekslet noen ord og byttet på å "dra" de neste 40 km. Ble nok litt i overkant og ha kjente så nært på, for det gikk bra unna helt til Mr Technical gikk i "vantet" som en annen biljardkule. Han fikk bremset litt ned fra 55 km/t før han gikk i bakken. Skarp og uoversiktlig sving. Jeg husket svingen fra trening og la meg på tangenten. Han bak meg skjønte ingenting og sneiet Erik før han gikk rett i veggen. Smadret sykkel og sykebil. Ingen navn, ingen blomster. Antar han er skrevet ut nå. Erik kom seg på beina så jeg tøffet videre. Skjælven selv jeg. Fikk et glimt av ham bakover og skjønte han var ok. Men ble ensomt siste 11 mil. Gjennomvåt av svette fikk jeg stabbet bort til teltet og kjørte litt striptease for de lokale damene som (u)klokt nok hadde meldt seg frivillige i skifteteltet denne dagen.

Løp. Holdt steget i 7 km og klappet helt sammen. Drømmen om palmesus forvitret. Drømmen om ni timer neste sommer forvitret. Drømmen om ti timer i denne løypa forvitret. Klokken hang til og med igjen på sykkelen. Så null begrep om lengde, fart, tid. Null begrep om det meste. Ble hentet av Captain America (Erik) etter ca 15 km. Noen korte gloser om vær og vind før jeg var ytterligere redusert til seig Barbarpappa.

Hofta holdt. Kneet holdt. Ryggen holdt. Merkelig etter å ha løpt, jogget, gått og stabbet 42 km. Ble mange high-fives med barna blant tilskuerne de siste kilometerne. De synes det er fryktelig moro. Og det hjelper på humøret. Jublet som en vinner da jeg nærmet meg mål. Passe rørt over egen prestasjon. Ferdig snakka.

Nå er høsten her. Orket ikke en gang fylle rødvinskvota fra Spania. Plenen må klippes. Huset må beises. Det skal svømmes. Og det skal sykles i skogen. Også blir det vel en tur til Roth neste sommer.

Stupid is as stupid does...

Keep that candle burning bright

2011-09-09T20:12:00.005+02:00

Atter på søken mot det kroppslige Nirvana. Drømmen om kontrollert utmattelse gjennom en lang dag og håpet om lys i tunnelen kanalisert av en "high" etter 25 km på løp. Jeg er sikker på at det ikke vil komme. Det som vil komme er et løp med vond hofte, svette, gnagsår og fuktig salt luft fra St George's Channel vest av Wales.

Vi er i Tenby.. Kone og unge er plassert hjemme. Samvittigheten gnager. Her er feriested for solhugnrige briter. D-vitamin koster tydeligvis, for her det knapphet på godene. Søtten grader, nittifem prosent luftfuktighet. Håndkleet fra i går er fortsatt ikke tørt. Asfalten er sleip. Det tråkker kyr over veien når du minst venter det. Smale trange gårdsveier der det jaktes fasan over en lav sko. Stigninger på seksten til tjue prosent. Ikke lange, men etter 170km gjør det vondt uansett. Tilsvarende stuper det ned igjen på baksiden inn i feildoserte svinger. Alle forhåpninger om gode tider og perser er lagt til side. Løpingen går opp opp opp, og ned ned ned. Over to tusen høydemeter på sykkelen. Over fire hundre på løpingen.

Hvorfor denne trangen til ydmykelse av egen kropp. Jeg vet jo jeg taper. Jeg vet jo at hofta og ryggen ikke akkurat blir noe bedre med åra. Jeg vet at det nesten ikke er brusk igjen i kneet. Men jo nærmere jeg kommer konkurransen, jo mindre tenker jeg på mine fysiske "short-comings" og egen alder. Og desto mer tenker jeg på sykkelflasker. Jeg ser meg selv med perfekte svømmetak. Skli gjennom vannet og opp på stranden. En time i vannet. Salt og gnagsår i nakken. Fy faen. I tempostilling utover Tenbys hede. Fem, fem femten, uff der røyk skjema, fem og en halv, og herregud, nesten seks timer i gjørme, kuling og storm i kasta. Maraton. Feidippides og helsikes grekere. John Collins og Dave Scott. You are an Ironman. Hvorfor fortsetter vi å plukke opp hansken. År etter år. Kun fem uker siden sist...

Det må foreligge noe dypere enn kroppslig fokus og idrettslig estetikk. For dyrking av egen sixpack kan jo umulig være grunn nok til å dra fra høygravid kone og datter på to år. Det er en slags pervers glede i det å slite seg ut til bare fillebitene er igjen. Jeg tror at dette kanskje er det siste ridderlige vi har igjen i vår verden der alle mulige hjelpemidler og verktøy finnes for å gjøre hverdagen lettere. Ingen kamp er lenger lett nok, eller vanskelig nok. Det må gjøres enda lettere. For vi sparer jo tid, og den tiden brukes på. på. på. Denne tre-enigheten av fysisk utfoldelse manifestert gjennom Ironman-konseptet der et par tusen mennesker utfordrer sin egen målbare fysiske kapasitet er ganske unik. Bildet på veltrenthet er nokså konkret utfra nedlagt mengde trening, samt fysisk talent og kapasitet. I tillegg x-faktoren. Den som skiller menn fra mus, bønder fra byfolk, og skogmenn fra strandløver - viljen.

Har forsøkt å forberede meg noe mer mentalt til Ironman Wales enn det jeg gjorde for fem uker siden. Av en eller annen grunn mistenker jeg at jeg i tillegg til å være undertrent og med ryggplager, ikke hadde den rette tenningen før Norseman. Målene må settes. Uten mål, ingen mening. Jeg tror at vi gjør dette innerst inne fordi vi må ha det litt vondt. Kjenne litt smerte i den ellers så dølle og kontrollerte, tids(be)klemte hverdagen vår. Blir jeg lykkeligere av dette? Ja visst faen. Kommer jeg tettere på meg selv? Visst faen. Men selv om ett spørmål blir besvart, dukker det alltid opp to nye. Uff, hva skal jeg ha på den sykkelflaska...

Dei gamle er eldst - litt til

2011-08-23T22:05:00.000+02:00

Vatnet er kaldt.
Skuldra bare, anklane blå
Opp av vannet, ut og trå.

Guten på den raude sykkelen
stampar hardt pedalen rundt.
Rundt er'kje raskt nok.

Gamle-Erik suser.
Raskare enn vinden
Friskare enn regnet.

Sykkelen sklir i vatnet
stoppar i graset, grøne kne,
skoa er kalde, ankel'n er stiv.

Guten fra den raude sykkelen spring
som hadde han fanden i hælane.
Men fanden ligg foran.

Gamle-Erik er en seig, seig faen.
Med torshammar og nye sko
- i Wales han jages skal i havet.

Fjellturen

2011-08-08T09:14:00.001+02:00

Inn på fjellet får jeg nye krefter og flyr opp steinura. Folk jubler og sier jeg er den eneste som har løpt så fort. Siden ser jeg at det er så tett som 4 minutter opp til topp 10. Hvis. Jeg bare hadde løpt litt fortere, bare hadde gått litt raskere eller bare ditt og bare datt...

Nå er det heldigvis over. "Boken" om Norseman lukkes nå for min del. Litt vemodig. Mange gode minner, noen dårlige, noen vonde. Og mye kunnskap om logistikk og mat og tempo og trening som legges i arkivskuffen. Noen valg må være endelige. Derav slipset som jeg tok på noen hundre meter før målgang.

Uansett, en siste gjennomgang: Svømmingen gikk greit, bra teknikk, men manglet litt trøkk. Synes ikke det tok så lang tid, men skjønte vi hadde svømt lenge da klokken viste langt over 06:15 etter start på sykkelen. Er god for sub 54, så 1.08 blir liksom litt i overkant... Lang svømming med andre ord, preget av strøm og brottsjø.

Ut på sykkelen var det bra fart og jeg hadde god kontroll på puls og tråkk. Brukte 32 min bort til Eidfjord, og ved inngangen til Måbudalen var jeg på 3.plass. Siden skulle det gå nedover... Ble hentet av en danske halvveis i bakken, og mot Dyranut falt jeg til 5.plass. Jeg tenkte at jeg måtte holde igjen siden det var 20 mil, og valgte å kjøre mitt eget løp. Jeg er trent for 18 mil ikke 20. Det er forskjell på å komme til Imingfjell med 16 mil i beina kontra "bare" 14... Forsøkte å stille meg om i hodet, og det lykkes, men det er en del mer mat som må konsumeres, og man blir rimelig matlei i løpet av en Ironman, har ikke gått gjennom totalregnskapet enda, men det ble ikke de 3500 kCal jeg hadde planlagt til sykkeldelen...

Over kneikene fra Geilo gikk det greit. Slet med å få opp pulsen i bakkene, noe som vitner om enten for høy intensitet på trening i forkant av løpet (ikke restituert nok) eller for dårlig matinnntak. Har ikke bestemt meg for om jeg skal innrømme at jeg trente for hardt for kort tid før lørdagens løp... Så vidt det var styringsfart opp Imingfjell. Men utfor holdt jeg gode linjer og det gikk radig hjemover. Vond rygg var på retur og jeg begynte å se frem mot løpingen. Rask skifting. I gang.

Det gikk i bra fart fra første steg. ca 4.20-4.30 / km. Godt motivert nå og kunne se to stk foran meg. De løp noen få sekunder raskere per km, så etter 7-8 km var de vekk. Inn mot Rjukan går det alltid tungt, men holdt jevn flyt frem til bånn av bakken. Ble litt passiv da sekundantene sa at ingen truet bakfra og jeg tenkte at nr 12 kan jeg leve med.. Kom likevel et par tre til og etter litt kniving ble det 14. plass. Det er så bratt...

Somalia sulter.

2011-08-01T23:55:00.005+02:00

Innsamling til de sultrammede i Somalia-

Krøller meg i senga. Det er noen dager igjen til Norseman, men hodet er helt andre steder. Jeg kan heldigvis slukke tørsten. Og stille sulten. Det blir helt meningsløst og begynne å sette vårt daglige liv med carbonsykler og tempohjelmer og vårt abnorme forbruk på oss selv i kontrast til det som skjer på Afrikas horn. Da tror jeg vi vil kollapse av selvforakt og annen vondskap. Men det går kanskje an å "walk and chew gum at the same time..."

Mange år siden var jeg "nerrafor" som vi kalte det. Kjeppjaga av militsen og forsåvidt det som eller kunne krype å gå. Men i disse tider har vi jo lært at vi skal gjengi hat med kjærlighet. Så jeg kaster meg på bølgen og åpner min egen innsamling. Ingen medaljer, ingen blomster, men noen floskler og litt nestekjærlighet. Hovedsaken får være at DU åpner lommeboka. Klikk på linken over eller under (og nei, det går ikke til nye pariserdekk...)

Og så går det selvsagt an å linke / tipse andre om dette!

Innsamling -

Limet

2011-06-23T13:11:00.001+02:00

Som atleter med full fokus på egen fysikk, trening, kost og mat, er vi en ganske introvert masse. Under konkurranser og løp hører vi publikums brusing og publikum reduseres til fartsstriper i sidesynet (hvis vi løper veldig raskt).
Disse fartsstripene i sidesynet er på en måte limet som gjør oss til en familie i triathlon-Norge. Det er de kaffedrikkende, campingstol- og pledd-sittende foreldre og venner som stiller opp og gjør at vi har noen å vise oss frem for. Som med vennlige ord og tilrop gjør de mørke dagene litt lysere, og som gjør de lyse dagene til fester når det går vår vei. Med stoppeklokker og skjemaer står de der. Teller og roper, noterer og fotograferer. Egne idrettskarrierer lagt på hylla. Sønner og døtre som følges opp og som gjør at drømmen om egen suksess på arenaen bare forblir en drøm, eller maner frem vage minner fra egen storhetstid. I tillegg kommer kjøringen til og fra. Alle turene med forventninger om nye bestenoteringer. Ventingen. Paraplyer og enda mer kaffe. Og innimellom, en sigarett eller to. Hjelp til festing av startnummer og glidelåsen påtdrakten. Kloke ord og en klem før vi hopper i vannet. Publikum er der. Publikum forventes å alltid være der. Det er nærmest sedvane at de er der. For et stevne er liksom aldri helt vellykket hvis det ikke er publikum tilstede.

Denne uken døde en av triathlon-Norges aller flittigste og beste publikummere. Faren til en gammel triathlon-kamerat. Det var brått og vondt. Etter samtalen med sønnen dukket minnene opp. Alle turene vi har møttes, både i utlandet og på hjemmebane. Alltid blid. Alltid positiv. Alltid med sneipen i kjeften. Jeg har sjelden hatt med noen hjemmefra og følt meg noen ganger litt, ja - ensom. Men har jeg sett Torill og Knut, så har jeg alltid tenkt - De er i hvertfall her. Da er det i hvertfall noen som kommer til å heie på meg og... Jeg husker bilturer til vestlandet. Lange løp i utlandet. Røykfylt bil men alltid med interesse og glede over å se både oss andre og egne sønner i aktivitet. Ofte har jeg tenkt - for en far... Det blir en litt stillere triathlon-sommer i år.

Unik. Takk..

Klimatiske forhold

2011-05-20T15:01:00.001+02:00

Våren kom tidlig i år. Igjen. Sommeren er vel snart forbi, og om ikke lenger faller snøen. Ikke noen utpreget pessimist, men jeg er vel ikke den eneste som stiller spørsmål ved været. Det har vært stille herfra en stund. Det betyr ikke at livet står stille. Utland har vært utland noen uker, og det har vært deilig. Kroppen har blitt trimmet. Litt. Ikke mye, men nok til å holde humøret og den lute ryggen oppe.

De som kjenner Joe Bonnamassa vet at blues-virtuosen kom med en ny plate i våres. Blytung blues med hentydninger til Jimi Hendrix og amerikansk historie på godt og vondt. Dust Bowl var et begrep jeg ikke kunne noe om, men jeg bet meg merke i det. Lovte meg selv å slå det opp på Wikipedia, men det kokte bort i kålen. Pussig nok dukket det opp en sang av Bruce Springsteen på radioen for noen dager siden. Plutselig var det også snakk om Dust Bowl og en kar som het Tom Joad. Fortsatt kimet ikke klokkene. Men nysjerrigheten ble tent litt mer. Dust Bowl er jo et artig nok ord i seg selv, og Wikipedia lå der fortsatt urørt. Det er jo ikke alltid man behøver å vite alt om alt. Helt til jeg nylig leste min første bok av John Steinbeck. Sjelden har jeg blitt rørt på samme måte. Ikke tårer eller snørr, men noe grunnleggende dypere. Noe sjelelig.

Jeg har noen favoritter. James Lee Burke rager kanskje høyest. Det plasseres oftest i krimkategorien, men hører vel egentlig hjemme under skjønnliteratur. Cormac MacCarthy er en av de store, men det krever mye, og det går gjerne noen uker før man er sitt gamle jeg igjen etter en omgang juling med MacCarthy. Men Steinbeck. Hva kan jeg si. Vakkert. Ville lese mer og lette opp flere bøker på min faste nettbokhandel plassert et sted i England. Og der ligger jo basisverket hos Steinbeck. Vredens Druer. Historien om Tom Joad og familien under depresjonen i USA. Beinharde tredveåra. Støvstormer (Dust Bowls) og ødelagte avlinger.

Den som leter han finner. Noen ganger trenger man ikke lete. Svarene kommer uansett. Livet er mer enn sykling og løping, og bading et par ganger i uken.Nå skal jeg grille, skru opp gjerde så ikke dattera triller ned fra fjellet, åpne en flaske Chablis, samt gjøre klar verdens raskeste triathlonsykkel for morgendagens helvetesøkt. Fire ganger opp og ned i Hanekleiva når ikke Tom Joad en gang til knærne. Men smerte er så mangt. Den selvpåførte er den beste, den gir best resultater, og er lettest å håndtere.

Lurium

2011-04-15T08:32:00.001+02:00

Planen var opprinnelig å stille til start under søndagens Rotterdam maraton, noe jeg ikke fikk til. Hadde ingen jobbreise den uken, og da var det uaktuelt å bruke 2K på fly og tog.
Lurte jeg meg selv? Betalte jeg de 45 Euroene i påmelding vel vitende om at jeg ikke kom til å stå på startstreken? Forsøkte jeg med overlegg å lure min egen hjerne til å trene gjennom vinteren slik at jeg kunne komme i maratonform, litt kledelig akkurat midt i april?

Jeg tror vi alle kjenner det frigjorte adrenalinet i det vi melder oss på en konkurranse. For min egen del opplvever jeg det nesten utmattende å melde seg på en Ironman-konkurranse. Om det er de tre og et halvttusen kronene som gjør at jeg kjenner det som en middels treningstur, eller visualiseringen av meg selv etter 226km i vann, luft og asfalt som gjør at blodpumpa hamrer vet jeg ikke. Men jeg antar at det er starten på et ønske om noe nytt. En forbedring av selvet. Ønsket om forbedring av rutiner før og etter trening, ønsket om at jeg skal bli mye snillere og greiere hvis skaden i f.eks leggen, kneet eller akilles bare forsvinner litt... Men mest av alt ønsket om bedre tid.

Menneskesinnet er kraftfullt. Vi har evnen til å se oss selv utenfra ved såkalt visualisering. Ingen hokuspokus i dette, kun trigging av et lite brukt sanseapparat. Vi sitter 8 timer daglig foran PC-skjerm, og reiser oss for å hente kaffe eller gå til lunsj. En strekning på 50 meter der tapet av kalorier er negativt. Vi eser ut i det stille. Tankens kraft begrenser seg til vg-nett og you-tube der sensasjoner og billige slap-sticks gjør livet mer og mer konformt. Å ikke ville bli som naboen er et overordnet mål for mange. Men hva gjør man når til og med naboen har brukt månedslønna på karbon-sykkel... Da er det du som er naboen. Finnes det kraftigere kost enn treningsprogram og Polarklokke? Egen intuisjon. Batteriet på foot-poden min er tomt. Har ikke hatt ork til å kjøpe nytt. Løper bedre. Finner ikke pulsbeltet mitt. Løper bedre. Klokken på stekeovnen fungerer utmerket som start og stopp for en treningsøkt. I vår overstimulerte hverdag, både hva gjelder trening og jobb og fritid, beveger vi oss vekk fra senter. Treningen handler tross alt om selvet. Det er de 50 minuttene til pleing av egen kropp og mentale helse jeg har før nyhetene.

Trening og konkurranse er flyttet fra øverste til nest øverste hylle. Likevel, når jeg lukker øynene, er det jeg som er først opp av vannet, det er jeg som sykler raskest. Og det er jeg som løper først over mål. Visualiseringen gjør at pulsen stiger og underhudsfettet formelig smelter i vårsolen. Jeg er undertrent men skadefri.

Eimen av sagmugg driver i luften. Jeg sparker i grusen og løfter blikket mot den lave solen i vest. Vinden stryker lett over kinnet. Det må være Telemark jeg skimter der borte? Norgescup i Bø om to uker.

Soft crab og 333

2011-03-10T16:49:00.004+01:00

Hotellet har et sirkelrundt basseng med diameter på omtrent tjueto meter. Det tar meg fjorten tak å krysse hvis jeg tenker hardt på Ian Thorpe. Flisene kan være hentet fra Italia, men kan like godt være hentet fra noen steinbrudd oppe i nord. Kanskje utenfor Hanoi. Hva vet jeg.
Men pent er det. Rent også. Her tråkket amerikanske marineinfanterister under store deler av 60-tallet og til et godt stykke innpå 70-tallet. En hel generasjon vietnamesere omtåket av kruttrøyk, kanoner, malplasserte tanks, grotter, tunneler, kommunistisk tankegang og oransje agenter og spioner. Førti år senere er de like blide.

Markedene i Ho Chi Minh-byen er en digel av svette, parfyme, turister, fisk, kylling, kjøtt og jævla god kaffe. Jeg sklir mellom bodene, stopper elegant og litt europeisk arrogant for å kjøpe noen skjorter. Et spill er i gang. Jeg plukker og kikker. Føler på stoffet.
-We have many colors, sir.
-Nice, do you have a darker grey than this? In size Large?
-No problem, sir. Whel are you flom?
-Norway.
-You wanna buy shirt for wife as well?

Noen minutter senere er jeg ribbet. Ti skjorter og t-skjorter rikere. Noen hundretusen Dong fattigere. Jeg nesten like blid, en vietnamesisk ungjente enda blidere.

Linskjorta mi er gjennomvåt. Den hårløse skallen har fått litt brunfarge og jeg kjenner ett jæskla sug etter øl. Få ting hjelper mer i varmen enn kald pils. Siden løpsintervallene er tilbakelagt finner jeg en kneipe og gir etter.

Trommestikker og gummistrikk

2011-03-02T08:10:00.002+01:00

Hotellet har langt basseng og gode tredemøller. Sjelden jeg opplever å heve svømmeformen ettrer å ha vært på tur, men lange basseng er som en forsmak på det helligste vi har om sommeren. Åpent vann. Man må tenke linjer og fremdrift. Kuala Lumpur. Fuktighet og sol.

Seriøst. Med lyset som kommer i slutten av februar begynner mørketidssyndromene å slippe taket også. At desember og januar og halve februar har gitt en kilo eller to ekstra å slite med overskygges av gode minner fra østens kjøkken og Provences' gjærete druesafter.

Mer seriøst. Vi som ikke er skapt med ski på beina, jeg føler vi har det tøffere vinterstid enn de som er unnfanget i en igloo og fostret opp på blå swix. Jeg drømmer meg oftere og oftere tilbake til brosteinsbelagte tyske gater eller sønnavind på the Big Island i Stillehavet. Hodet har vært innstilt på å gjøre andre ting, men å ligge pal på et hotellrom og lese bøker går egentlig bare så lenge før brakkesjuken blir kronisk. Følelsen av å komme til et nytt hotell er alltid preget av skepsis. Åssen er treningsrommet? Bassenget?

På reiser forsøker jeg å ha noen triks klare så jeg skal komme meg gjennom uka. Har ofte en timeplan for den uken jeg er på reise. Jeg spør meg selv, hvor lite kan jeg trene for å opprettholde formen mens jeg er på tur? Sannheten er at med jetlag og tidsforskjeller ofte er vanskelig å stå opp om morran. Særlig hvis man reiser østover. Er det slik at søvn bør prioriteres foran trening. Både ja og nei. Noen ganger er det ren frelse og starte eller avslutte dagen med 30 minutter på tredemølla. Andre dager er det skjærsild å forlate rommet for å trene. Løsningen er da enten litt yoga eller svømmeøvelser med strikken. Forebyggende øvlser for skuldre er gull verdt og sjelden noe vi tar oss tid til under normale omstendigheter. Da er det det rene råmaterialet av treningstimer som produseres. Hvis jeg klarer å trene litt mer enn minimum av det jeg har forespeilet meg selv er reisen i seg selv en suksess. Da er humøret bedre og jeg kan heve blikket litt opp fra egen navle og beskue pagodene med den nysjerrighet og verdighet de fortjener.

Andre triks og enkle læressetninger er å ligge unna kakefatet og søplematen når man reiser. Ofte er det de mest fantastiske matfatene vi har foran oss. Men, jeg vet hvordan det smaker, det er søtt og litt surt, og det gjør meg ikke lykkelig på lang sikt. Havregrøt med nøtter og annet korn er traurige greier ved siden av allskens ingefærkrydrete sauser og marinerte kyllinger eller babypølser med egg, bacon og bønner, som ikke er traurig, men som gjør magen til en lecablokk.

Etter en særdeles tung vinter her i Vestfold investerte jeg i vinter i tredemølle. Kreativiteten kjenner ingen grenser og jeg løper bedre enn på flere år. Etter eget sigende syklet jeg i fjor bedre enn på flere år. I tillegg svømmer jeg vel nå bedre teknisk enn jeg noen gang har gjort. Hvis jeg får omsatt det i fart, så er det vel ikke grenser for hva året kan bringe. Hvisomattedersomatte. Jeg skulle jo egentlig gi meg... Altså, dette er egenprodusert lureri. Siden jeg har vært på kjipern når det gjelder føring av treningsdagbok vet jeg egentlig ikke åssen ståa virkelig er. Men vel hjemme er vel og aluminiumsbassenget sparker hardt tilbake for hver 25. meter.

Rykk tilbake til start

2011-02-16T10:58:00.004+01:00

Jeg har et stille håp om at de rett og slett fjerner sykling fra OL-programmet. Sunn og frisk sykkelungdom sprøyter inn eget 25 dager gammelt blod? Kan de i det hele tatt lese disse typene? Eller er de bare flasket opp på carbon og 10-delt Campa? Contador blir frikjent av det spanske sykkelforbundet. Med statsministerens hjelp. Men er vel ikke som Gerhard Heiberg egentlig overrasket.

Subb.

Kopi Luwak

2011-01-14T15:10:00.003+01:00

Nudler. Eksos. Ukjente krydder. Svette. Såre føtter og bare knær. Eimen slår mot meg.
Jakarta er en altfor diger by med altfor mange biler og ingen metro. Bygget på en sump på og under havnivå. Veiene er som tette avløp der man forsøker å skylle ned såpeskum og gamle rester. Det flytter seg ikke. Flyter opp igjen. Mopedene fyller det som er igjen av tomrom mellom buss og bil og hodet er fullt av motordur. De prøver og prøver men får det liksom ikke helt til.

Flyplasser føles ofte som holdeplasser i Limbo. Ubarmhjertig venting. Varmt. Oksygennivået er faretruende lavt. Kjenner øynene er tunge. Nattflyet til Melbourne venter på utsiden av gaten. Trangere der. Likevel øyner jeg håp. Starbucks skimtes i det fjerne. Starbucks har reddet livet mitt ikke bare én gang. Passerer en annen kaffeforretning. Verdens dyreste kaffe. Lukter. Muskaktig. Kattedritt. Nei. Ingen ting smaker som en Mocha fra Starbucks en kveld i østen. Drømmer om snø og glatte veier. Truger og hengende graner. I morgen skal jeg trene.

I morgen treffer jeg kanskje Macca.

Breaking through

2011-01-01T20:24:00.000+01:00

I år blir året. Med nyladete batterier og maven full av Grappa og Nebbiolo etter en svipptur til Roma er det ikke lenger grenser for hvor høyt og hvor langt man bør drømme. Med slitne føtter og tung rygg etter vandring langs Romas gater og smug og fire dager med espressoer og bakervarer er ønsket sterkt om en ren kropp og en renset sjel.
Michelangelo må jo ha fått kink i nakken på et eller annet tidspunkt før han satte sluttstrek for freskene i det sixtinske kapellet. Livstrøtte senatorer og agressive gladiatorer har gått de samme smugene og gatene. Dolker og sverd byttes med tempostyrer og platehjul og to tusen år med fremskritt. Hjemkomst er alltid deiligst. Sandaler av reimer byttes ut med truger og dyp snø, pulsklokke og energi på boks.

Etter en trøblete høst med mye sykdom og lite trening har ambivalensen rådet. Ønsket om å konkurrere er igjen sterkt, men ikke med underskudd av trening. I år går jeg mine egne veier. Nytt lag og nye impulser. Når man nærmer seg førti bør man lage sine egne rammer og definisjoner for hvem man er og hvordan man skal leve eget liv. Etter egentlig å ha villet lagt opp etter det som opplevdes som et miserabelt NM ble energien fornyet etter en middels vellyket Hawaii-tur. Uten å ha noe i øyeblikket uttalt ønske om å vende tilbake til den forblåste lavaøya midt i Stillehavet våkner likevel beina når det er kavalkader over tiårets idrettsbegivenheter på TV-skjermen. Egentlig ikke beina som våkner, men dette dypere indre vesenet som jeg forsøker å beskrive på bloggen. Det er ikke drømmer om heder og ære og det å stå øverst på pallen, men følelsen av å prestere. For det å være best er kun øyeblikkets lykke. Det vil alltid være andre som noen øyeblikk senere vil være hakket bedre. De øyeblikkene søker jeg ikke lenger, men mer den indre viten om at man har en kropp som kan trimmes og yppes, trenes og justeres.

Etter å ha luntet rundt i skogen på truger noen timer de siste ukene har tankene kommet om tidligere trening. Jeg fører ikke noe særlig til dagbok, en skakk hippocampus tar den jobben. Tanker om tidligere gjennombruddsøkter våkner til liv, og jeg spør meg selv om det kunne vært gjort enda bedre. Etter å ha syklet noen bortgjemte bakker i Vestfold i sommer og virkelig fått testet kroppen opp og ned. Bakkene er så bortgjemt at man kun når de på offroadsykkel. Alltid risky og hoppe av triathlonsykkel og kjøre gjennomsbruddøkter på en helt annen maskin med annen geometri. Men følelsen av mestring er den til enhver tid regjerende tanke. Go'foten er alltid god enten det er med femmerball eller firerball. Og jeg drømmer meg tilbake til helvetesøkten alene i regn og frisk bris, som ble avsluttet med punktert dekk. Kunne jeg kjørt enda et drag?

De som har lest John L. Parkers "Once a Runner" vet hva gjennomsbruddøkter betyr. Etter å ha lest om Quentin Cassidy og hans 20 x 400, kjørt i repetisjoner av 5 og 5 (100 jogg mellom hver 400, 400 jogg mellom hver 5. repetisjon). Og de løpes ikke bare én gang. Ei heller to, for Quentin vet at det er dette som vil gjøre at han kommer under fire blank på 1609 meter, så han løper tre sett... 60 x 400 m. Pisser blod og sover i to døgn. Det er slikt som flytter fjell. Som graver ut daler og setter spor. Som gjør at gutter blir menn. Som lager dypere furer i allerede værbitte ansikt. At vinnere forblir vinnere og at noen for evig og alltid inntar den tvilsomme rollen som listefyll.

Godt år.

Førjulsskuffelser - (u)sannheter vi allerede visste.

2010-12-03T12:19:00.002+01:00

1. Tommyball (jfr. Calvin and Hobbes) er et spill med to deltagere der reglene lages fortløpende underveis. Dersom en tredje part ønsker å spille, er verken regler eller rammebetingelser delt med denne, og vinneren er selvsagt kåret på forhånd.
Espen Barth Eide kalte dette i intervju med P2 i dag tidlig "forutsigbare" prosesser. Jeg kaller det juks. Og vi skammer oss heller ikke. For dette er Norge anno 2010 og de demokratiske prosesser er kun sorte bokstaver på hvit bakgrunn med typefont Times Roman størrelse 12... Sverige er bare et land i øst som selger billig kjøtt. Biler og ... fly...?

Fy faen så trist det må være og tro at man er deltager i et spill man ikke engang kjenner reglene. I følge DNBNORs valutakursliste må man i dag betale ca 55 milliarder for 30 sølvpenger.

2. Wikileaks forteller ingenting om hvem som skjøt JFK... Boooring.

3. For oss som er lei shopping av unyttige plastikkdingser fra fjernøsten og som forøvrig ikke helt ser behovet for å reise til Helvete på første klasse, kan jo kose seg med å lese siste innlegg av Leo Babauta.

I den 16.runden

2010-11-16T09:47:00.000+01:00

Som førtidspensjonert triatlet leter jeg etter alternativer og substitutter for de fysiske utskeielsene.
Kulturtilbudet i Vestfold er ofte traurige greier nå på høsten men pussig nok skulle Rubin "Hurricane" Carter være gjest på et sosiologiforedrag av og med krimforfatter Jan Mehlum. Tok mot og satset, fikk tak i billett og mannet meg opp til å dra på foredrag. Lørdag kveld. Et sted i Vestfold. Jeg kjente jo historien og noe av det han var utsatt for. Feilaktig dømt for tre drap, sonet 20 år, fri i 1985 og foreviget i Bob Dylans sang med samme navn. Men foredrag på en lørdagskveld er jo ikke noe jeg gjør i tide og utide.

Grasiøsiteten i føtter og kropp. Hendene, raske som panterpoten. Enkelte kan aldri skjule sin iboende atlet. Tragedier, justismord og daglig jævelskap gjør at vi nok er mer herdet enn hva forrige generasjon var. Historiene ville nok ikke blitt fortalt som motivational talks hvis de ikke hadde en lykkelig slutt? For hva gjør de med oss disse historiene? Kanskje først og fremst reflekterer de hvem og hva vi ønsker å være. Og ikke minst hva vi ikke ønsker å oppleve. Hadde Hurricane dødd i fengselet ville vi aldri kjent ham. Han ville vært en fotnote i (bokse)historien som en svært voldelig fyr med en viss suksess i bokseringen.

I løpet av livet er det en del mennesker som krysser vår vei, som har en viss innflytelse på hvem vi er og hva vi ønsker å bli (assosiert med). Vi husker alle noen. Stort sett de sterke personlighetene. De som evner å lyse opp et rom. Så hva sa han egentlig - Hurricane? Som andre - enormt engasjerende der og da, man husker kanskje bedre selve vesenet, mindre ordene. Dave Scott har jeg møtt to ganger. En gang under foredrag og litt motivational talking ifb med et maraton i Austin, Texas. En annen gang som konkurrent i triathlon i Buffalo Springs. Ingen ganger som bare mennesket Dave. Som utøver har han satt spor. Hva som menneske? Er de en og samme? Hadde mennesket Hurricane klart påkjenningene hvis han ikke var utøver? I våre dualiteter som mennesker og utøvere er vi sjelden to alen av samme. Det ene stykket higer etter den ytre seier og heder og gode ord. Det andre higer etter den indre kampen, der målet i seg selv er kampen. Den iboende atleten er et speil på sjelen.

Tyve centimeter snø. Kulda og selve livet kiler i nakke, korsrygg og bryst. Tåke og søndag formiddag. Min venn elgen har vært der. På stien min. Jeg lunter rundt i skogen i to timer. Søker lyset og lysningene. Og dette var jeg i ferd med å gi opp? Den selvpålagte flørten med det opplagte og det "satte" er over for denne gang. Orkaner kommer og forsvinner som stormer.

Syting, klaging, og nye batterier

2010-11-08T13:15:00.002+01:00

I går debuterte Haile G. i New York. Benket meg til med julekake og kaffe.
Men. Han ga seg og så ga han seg. Skal han nå bruke tida si med familien, eller bygge flere hoteller i Etopia. Skal han gå rundt med en Nikon, knipse bilder og nyte den såkalte friheten? Går han tilsvarende gjennom den eksistensielle krisen det er å avslutte noe man kan godt? De beste gir seg på topp. Vi middelmådige er dømt til evig arbeid og uforløsende intervaller in Limbo.

Som en slags tilfeldig reisende med verden som arbeidsplass er jeg kanskje blitt mer blasert enn de fleste. Og det tynger meg i dobbel forstand. Gode hoteller og mye god mat. For mange ville dette vært en slags pakke fra oven. Jeg ser hit og jeg ser dit - hva skal jeg med dette? De fleste begrenser kanskje sin drømming til en årlig sydentur. Om jeg er den priviligerte forteller jeg likevel sjelden noenting. For ingen spør. Og det er nok greit siden byen vi bor i ligger ganske nær Jante. Det hender kanskje jeg forteller taxisjåføren på vei til jernbanen eller flyplassen hvor jeg skal. Mest på grunn av den trykkende stillheten. Som i filmen The Accidental Tourist er jeg blitt både den introverte og den anonyme. Når klodens hvite flekker er kartlagt og jeg nå har festet minst én knappenål på alle kontinenter (unntatt Antarktis) må jeg lete andre steder etter tilfredsstillelse.

Etter noen treningsøkter forrige uke råder fortsatt ambivalensen for hvorvidt min vei fortsetter langs den smale triathlonveien, eller langs den uopptråkkede snirklete stien merket Noe annet. Så fra uventet hold skjer det noe. Det gror og vokser. Gudmund Snilstveit kliner til i Ironman Florida for et par dager siden. NM i Holmestrand var langtfra noe blaff. Solid svømming og råsterk sykling. Litt bedre timing og pacing på løp, unngår han kollapsen den siste milen. At noen snarlig får hull på byllen som har ridd norsk triathlon i nesten 20 år er så utolig befriende. For dette er døråpner og motivasjon i ett og samme.

Jeg hogger derfor litt videre i steinura mi og ruller steinene nølende men likevel oppover noen bakker til før jeg gir meg. Tom konto og noen knappenåler til på kartet mitt. Reiseplan ligger annet sted på siden.

DNR

2010-11-01T20:31:00.004+01:00

Etter hjemkomst fra Dubai fredag formiddag, bar det rett til legen etter noen ukers mageonde.
Ultralyd og kartlegging av de indre organer. Det er et stykke å kjøre fra Holmestrand til Nøtterøy hvor en av landets beste anatomer har sin praksis. Og med min rasjonelle bakgrunn i vitenskapen, fabulerer jeg irrasjonelt som menneske - hva om noe er galt...

Sartre og Kierkegaard sier slike ting bedre enn meg. Men ja, jeg blir filosofisk når jeg drar til legen. Enda mer så når ultralyden forteller og viser hva som skjer inne i kroppen. Det er vakkert. Nyrer og lever, galleblære, milt og så videre. Man vet de er der, man kan litt om deres funksjon, man vil ikke være syk. Vitenskapen er kommet så langt at noen kan smøre litt guffe på magen og se tilstanden til mitt fysiske indre. For et halvt millenium siden hadde vi brent på bålet. Men vidundermaskinen ser kun mitt fysiske jeg. Tankene mine får de (heldigvis) aldri.

I våre isolerte verdener lever vi med stadig mer fastsatte rammer om både hva og hvordan og hvorfor og hvilken. Enda mer definert er for oss triatleter hvor lenge. Alt defineres ut fra prinsippet om at noe starter og at dette noe - det tar slutt. Jeg stiller meg selv masse spørsmål, og akkurat som før et viktig løp ser jeg for meg ulike scenarier for hva som kan komme til å skje. Man vil jo helst ha kontroll. Og jeg sier verdener, for min verden er ulik din. Dine rammer er ulike mine. Felles er likevel kanskje en slags sårbarhet over det som finnes. Vi er jo stort sett like. Maten går inn. Gjennom sekk og tarmer, spes ut, tynnes, tilsettes, trekkes fra, skilles ut, tykkes, fargesettes - plopp. Det er selve livet det her. Er det slik å forstå at vi kanskje har kommet for langt? Trenger vi dette? Disse diagnostiseringsverktøyene som evner å fortelle lege og legmann om mitt rikes tilstand. Folk lever og folk dør.

Etter ultralyd dro jeg rett til Tuddal. På baksiden av Gaustatoppen har vi bedriftshytte, som jeg var heldig å få denne helgen. Avstanden er lang fra fliselagte oaser i Dubai til hytte uten dusj i Tuddal. Gleden over Norge og frisk fjelluft er stor. Best er kanskje gleden over å kunne iaktta Gaustatoppen fra en annen side enn det som er vanlig. Høstfargene har gitt seg, men kontrastene er kanskje enda sterkere enn f.eks i september. Det lave litt blasse lyset gjorde noe med fargene. De løvtomme trærne og den visne fjellfaunaen virket ikke så død lenger. Det var kun følelse av dvale. Eller kanskje bare den litt melankolske følelsen av slektskap og ikke minst minner om vennskap. Kanskje tilbakekomsten kommer. Enkelte ting må bare behandles en stund - med stillhet.

Rådgivning

2010-10-26T17:05:00.000+02:00

Vi er en travel rase, menneskene. På mine reiser den siste tiden har jeg imidlertid hatt god tid. Men siden jeg har inntatt en tilstand av hiatus
(eller som Walter Sobchak sier - Shabat), får jeg reflektert litt over kropppslig higen etter histen og pisten. Likevel sliter jeg med å ta helt fri. Tankene sirkler fortsatt om trenigsprogrammer og økter som burde prøves, og det er i grunnen da det zenistisk slår meg - hva med en baklengs tilnærming til stoffet.

Man har en tendens til å smøre på den ene treningsøkten feitere enn den andre. Midt oppi det hele står det partnere og barn som alle skal ha en liten bit av far (eller mor), men som får restene. Hvor lite kan man trene egentlig for å ha et leveverdig sunt liv? Poenget mitt er enkelt - snu året på hodet. Se på hvor mange økter man kunne trene før det gjorde vondt enten i hofta, kneet eller på partnerens side av dobbeltsenga, og juster deretter. Når vanene justeres inn, beholder man sitt gode humør og det er lettere å bygge videre. Kan det være at grunnmuren i treningen ikke bare omhandler et visst antall kilometer på sykkel, men også en viss mengde goodwill fra de rundt oss.

Med bakgrunn i egne trivielle tanker om hva som kommer etterpå og hvorvidt jeg egentlig er klar for asylet eller videre satsing på triathlon, satte jeg meg ned med blyant og papir i går kveld og kikket på dette.

M - 0,5 t Løp
T - 1 t Svøm
O - 1 t Løp (Intervaller)
T - FRI(!)
F - 2 t Sykkel (Fra jobb)
L - 1 t Svøm
S - 1-3 t Sykkel

Det som umiddelbart slo meg var selvsagt hvor lite trening det var. Så begynte jeg å bla litt i dagbøkene mine fra i sommer, både før IM Reg, NM og IM Hawaii. Det er ikke langt unna sånn som jeg vanligvis trener. Det er mellom 8 og 10 timer i uka, litt avhengig av helgetreningen. Nesten 500 timer i året blir det. Med små korte økter nesten daglig.

Hylekoret fyller lungene:

Q: Du trenger tre økter i hver gren for å bli god.

A: Nei du gjør ikke det.

Q: Det er for lite svømming for å kunne lære teknikk og holde det ved like.

A: Nei, hvis musklene får godt med pause mellom øktene er du faktisk bedre rustet til å være mottakelig for teknikkøvelser.

Q: Du må trene overganger.

A: Kun til en viss grad. Når vi nærmer oss sesongen må man uansett gjøre justeringer.

Q: Du blir uansett ingen vinner med dette opplegget.

A: Kanskje ikke umiddelbart, men det gir grobunn for at iveren og lyset ikke slukkes. Gjør det det, blir man ikke en vinner uansett.

Q: Jeg er en lat jæ-el og synes dette var supert for å komme i gang. Kan jeg trene enda mindre?

A: Ja du får synergistiske effekter av triathlon-trening. Du kan antageligvis klare deg lenge med kun en sykkeltur i helgene, siden det kardiovaskulære systemet blir trent godt likevel.

Q: Hva koster dette?

A: Ingen ting - det er resultatet av for lite å gjøre på et hotell i Dubai.

Triatlon er en fersk sport. Det er mye literatur om sporten. Skrevet av mellomgode tidligere utøvere som skal tjene dollar i en fei. Jeg tror vi som driver og har drevet med dette i lang tid må oveføre kunnskap til kommende generasjoner. Så kjedelig det blir hvis det ikke blir noen utvikling, eller at sporten dør ut. Hvis ingen lenger driver med triathlon, kan man jo heller ikke skryte av at man har vært på Hawaii...

Q: Hva er Hawaii?

A: Jo, det er den øya som sank i havet. Oldefaren din var der for mange år siden. Jeg tror det var på en slags speidertur. Han var i hvertfall sammen med 1800 gode venner.

Opprydning

2010-10-23T19:43:00.005+02:00

I skrivende stund er jeg nok en gang på plass i arnestedet for verdens økonomiske undergang.
Dagens trening ble en begrenset runde på Dubai Mall. Vinterklær kjøpes paradoksalt nok i ørkenen.

Reisingen gir rom for tenking. Var på vestlandet tidligere denne uken. Artig å kunne skue bort på øya jeg var noen fine uker i marinen for atten år siden. Har alltid følt at det var der fundamentet ble laget. Fysisk fostring, gymnastikk og imbesil AG-trening. Regn og vindkast hører med når man står sånn i havgapet, men det er få steder som er så flotte når vinden løyer og sola bryter gjennom. Hjorten beiter langs åsryggene og sauen breker lykkelig over å forløpig ha klart seg unna får-i-kålgryta. Tiden gikk saktere der i havgapet. Og det gledet meg. Jeg hadde med litt treningstøy, men lot det ligge i baggen. Jeg kikket helst gjennom vinduet og nøt lyset og stillheten disse to dagene. Bramhs og Wagner og Grieg. Ganske nære himmelen.

Jeg leser litt på bloggene til Leo Babuta og Seth Godin. Jeg kjøper ikke alt de står for, men tror det er vikig å ta en opprydning i eget liv noen ganger. Hvor lenge skal man stange mot en dør før man skjønner at den er for solid, for tung, for treg, for slitt og for gammel til å kunne lukkes helt opp. Kan man gå rundt, eller krabbe over og likevel komme til samme mål? Jeg tror superbloggerne setter ord på mange av disse tingene for oss. Mobilene som aldri slås av. Treningsøktene som er planlagt, men som ikke gjennomføres. Mailen som tikker inn. Forumet som aldri sover. Må vi?

Jeg begynte å rydde bort treningstøy og utstyr før jeg dro til Hawaii for tre uker siden. Følelsen av tapt tid og mangel på handlingsrom for det andre ble overveldende. Ingen exit med pang, men Hawaii var flott og lærerikt. Litt nærmere min egen kjerne. Men ikke godt nok trent. Ikke nok mengde til å bære kroppen estetisk og raskt langs alii drive. Men - Det er helt ok! Jeg tror en flamme som brenner bare litt er sunnere en en som brenner max og fortærer alt humør og glede for både de rundt og seg selv.

Har følt meg fortumlet de siste dagene i forhold til hvorvidt jeg skal fortsette dette. Komme i form til et eller annet "slag". Åh - bare litt til... Hvor settes streken? Hvor plasserer man sitt eget skap når lysten ikke er der. Sporten vår er i ferd med å ta av, både økonomisk og kulturelt. Men jeg vil heller være hippie nå.

Så, moving on. Nå kan jeg styre egen tid og sette egne krav. Jeg selger unna, kaster og rydder, stabler og sorterer. Og trenger ikke en gang si takk. Det er på nippet til å kunne kalles lykke. Medaljer og premier som samler støv er kastet underveis. For det er kortvarig lykke. Ingen skjulte skap som rommer noe av idrettslig eller melankolsk verdi. Ingen gamle startnummere. Ingen "Finisher T-skjorter" - de brukes til de er filler til sykkelen. Ingen ting konserveres.

Bæremeis og søndag formiddag i marka. Liten jente gynger seg i søvn over fars skeive rygg. Langturene på sykkel byttet ut med frisk luft og uten pulsklokke. For now.

Kanskje en dag...

2010-10-13T06:05:00.003+02:00

Tretti timer med trange flyseter og dårlig mat er på vei ut av kroppen.
Sykkel og bagasje mangler. Det mest verdifulle der er den nye kjolen til Madison og posene med dyre Kona kaffebønner. Resten tilhører fortida.

Tanken på den norske rekorden forsvant i det jeg hoppet av sykkelen. Flyttet målet umiddelbart fra 9.30 til < 9.59.59. På vei tilbake fra Energy Lab gikk kalkuleringene på høygir i hodet. Konvertering fra miles til kilometer er ikke like lett når man er tom i skrott og knoll. Ved ca 5 km til mål skjønner jeg at målet er tapt. Jeg løper ikke raskt nok. Kilometertidene vil ikke under 5 blank, og jeg tenker at dette blir 10.02 eller deromrking. Da jeg kommer til Mile 24 er det 2,2 miles igjen. Det gir 3,2 km pluss de siste 300 meterne som gir maratondisansen (forenklet matte). Jeg innser at footpoden viser galt pga lav fart, at jeg har regnet litt galt og øyner likevel en sjanse for sub 10. På vei opp den siste bakken før Palani Rd står det en vennlig sjel og heier på meg. Han sier helt rolig - Increase that turnover #1255 - You still have a chance of going under 10 today...

Førtikilometersmerket passeres og jeg ser på klokken. Jeg har i underkant av 9 minutter til å klare 2195 meter. Det går en dævel gjennom meg og i det jeg passerer bakketoppen kliner jeg til. Stormer nedover bakken (den er mye brattere enn den ser ut på tv), tar igjen flere og får følge av to andre som også har skjønt at lunta er kort. Ser på klokka, den blinker 3:45/km. Det river og sliter i hofter og lår. Runder hjørnet inn på Alii Drive og stormer bortover oppløpet. Folkehavet bruser. Det koker mye når noen nærmer seg hel time. Rekker ingen high fives. 9.59:37. En lei henges om halsen min. Jeg er en Ironman i følge speakeren. Javel.

Retrospektet av årets VM på Ironman surrer og går i halvsøvnen på flyene hjemover. Noe er fine minner, andre ting er gode og dårlige samtaler med meg selv. Å ikke oppnå målet i det som liksom skulle være kronen på verket gir liten tilfredsstillelse. Å erkjenne at jeg ikke var bedre er like smertefullt som kilometer 32 på Queen K.Gratulasjoner og gode meldinger veier ikke opp for hvordan man selv føler seg. For i denne fine sporten er det kun ens egne mål og drømmer man likevel kan måle seg mot. Fasiten ligger der likevel lenge før spørsmålet er stilt. Ikke nok løpetrening. Ikke nok blytunge "bricks" eller overgangsøkter. Redsel for fuktighet og kollaps.

For aller første gang sov jeg uavbrutt natten før et viktig løp. Erkjennelsen av at jeg ikke hadde noen ting å tape, og at jeg var en vinner bare ved å være her, var uvant. Tidligere har jeg gruet meg, sett ulike scenarioer forløpe, gått gjennom ting jeg skal gjøre, og vært sliten allerede ved start. Nå våknet jeg et par minutter før alarmen klokka 04:00. Litt armsving, et par hilsner til solen, samt litt kaffe. Frokost ble unnagjort og jeg aktiviserte svømmemusklene litt med strikken. 06.48 gikk jeg ut i vannet, og var rett og slett klar til og få det overstått. Det hadde vært gjeldende følelse hele uken i forkant. Gleden over å være på Hawaii ble styrket av at jeg skulle konkurrere Ironman, få det overstått for deretter å reise hjem til kone og unge. Hawaii er en vakker plass, men jeg reiser så mye til andre eksotiske steder at jeg sliter noen ganger med å ta ting innover meg. Uønsket blasert, kan man kanskje kalle det.

Jeg visste jeg var i min aller beste svømmeform noensinne. Etter NM i august hadde jeg gjort det som i min verden er riktig og følte jeg hadde en enorm kontroll på svømmetaket i det salte vannet. Kombinert med ny svømmedrakt ble jeg likevel redusert til en masse flytende daukjøtt da kanonen gikk av. Knyttnever, lange tånegler, albuer og kropper gjorde alt for at jeg ikke skulle komme fremover. Jeg blir passiv av sånt. Forsøker å tenke slapp av - de vil deg ikke noe vondt, men etterhvert begynte jeg jaggu å lure. I fritt vann fosset jeg avgårde, men så snart jeg tok igjen noen var det kollisjon med fotblader og andre som også skulle fremover. Stillehavet er salt og surt og jeg måtte fokusere hardt for ikke å begynne å gulpe. Likevel var det et enormt dragsug rundt de 3,85 kilometerne og ved runding halvveis følte jeg meg litt bedre. Hjemover fosset jeg fremover feltet og selvtilliten var stigende. Ved strandgang var jeg knapt andpusten og forsøkte umiddelbart å legge både tid og uvelhet bak meg.

Sykkeletappen er krevende på Hawaii. I rullende terreng på endeløse sletter i lavaland. I det golde landskapet er det ikke riktig godt å si hvor det blåser fra. Man må bare tråkke, tenke på mat og drikke og kontrollere puls og intensitet. Akkurat det er vanskelig. Varmen og adrenalinet gjør at pulsen ikke helt korrelerer med det vi kaller RPE (relative perceived exertion). Adrenalinet er der fordi det er mye folk, dommere på motorsykler, publikum og en endeløs tirade av triatleter som tråkker i takt langs Queen K highway. Følelsen av å være i et slags pilgrimstog er sterk. Mot Hawi kommer den fyktede sidevinden. Jeg opplever det som et artig moment i en ellers monoton tilværelse. Det er lett å miste konsentraasjonen, og jeg lener meg i grunnen bare inn i vinden mens jeg fortsetter å tråkke. Nedover er jeg ikke fullt så høy i hatten men finner en fin vektfordeling på fram- og bakhjul og lar det stå til. Ligger i tempobøylen hele veien og blir kastet hit og dit. Flirer og hviner.

Underveis har jeg hatt mye vondt i magen. Jeg antar at noe skyldes mye saltvann i magen, men også en for sterk blandet sportsdrikk. Planen var å tynne to konsentrerte flasker med drikke fra Infinit underveis. Det slipper ikke helt taket før etter femten mil. Jeg har fått spist, men føler meg ikke så effektiv som jeg var i f.eks Regensburg i August. Mister litt peppen etter nedkjøring fra Hawi men finner igjen styrken de siste to-tre milene. Kan hende grunnlaget for et godt løp allerede var gått heden.

Ut på løp har jeg skiftet til tørr tights og ny skjorte. Det er mye fuktigere på Alii Drive (første 15 km) enn det har vært hele uken. Kreftene suges ut av beina. Jeg føler at jeg kan konkurrere i varme, men fuktighet sliter jeg med. Et allerede trått steg blir kortere og kortere og jeg blir kontinuerlig forbiløpt. På highwayen mot Energy Lab er det tørrere men varmt. Kjøler meg ned med is i lua og vann i nakken. Får i meg næring og salter og klarer å holde et godt regime på næringsinntaket. Men det går ikke fort nok. Ingen krampetendenser, ingen stive knær eller ankler. Kroppen var i grunnen fin. Det var bare ikke mer futt. Vått krutt.
Reset.

Over havet

2010-10-09T07:25:00.002+02:00

Lange dager med lite søvn. Ikke bærekraftig for hverken psyke eller fysiologi å leve sånn på kanten. I dag kjøpte jeg likegodt den Porterhouse-biffen jeg siklet på for noen dager siden.
Macca er en sprell levende kar fra Australia som også løper hurtige drag på Alii Drive.

Litt distanse

2010-10-08T08:49:00.002+02:00

Noen miles fra Hawi, vendepunktet ved sykkelløypa på Hawaii IronMan ligger det et stille uberørt område med gressende mustanger, uvitende om kaoset som foregår halvannen time unna i Kailua-Kona. To dager før løpet er det deilig å trekke seg litt unna og sortere håp og drømmer.

Vann #38

2010-10-06T07:48:00.002+02:00

Alfred, Vegard, Arild, Solveig, Rune,
Larsen

Nasjonsparade i dag. Mange norske deltagere i år. I tillegg til norske bofaste på øya som hilset på og synes det var kjempemoro med litt besøk "hjemmefra". En blid og gjennomtrent gjeng er vi. Spionen som ikke vil inn fra kulden sitter fast i LA...

Forøvrig har vann mange tilstander. Kommbinert med høyt saltinnhold, dønninger og understrømmer må jeg innrømme at det var særdeles vanskelig å svømme her borte. I tillegg til at man drømmer seg bort blant all den fine fisken virker det innimellom som man ikke kommer av flekken. Litt mer øving så sklir jeg nok avgårde...

Get off the road...

2010-10-05T08:09:00.001+02:00

Syvogtyve timer i sus og flystøy er bare et vagt minne. Brutt søvnmønster og tenker på niks og forsøker å sove. Halvsøvn er bedre enn ingen søvn.
Skrur sammen sykkel og rusler opp til super'n. Samme vareutvalget som i Texas. Samme melken og samme brødet og samme smøret. Nostalgien tar meg. Vann i kjeften da jeg ser en Porterhouse på 600 gram. Fabler noen øyeblikk om tørris og vakuum-pakking... Det blir med quinoa og kylling, jams og fersk salsa, øko-peanuttsmør og noen skiver Virginia Black Forest Ham - mmm mmm mmm.

Skal møte Arild T for et par inspirerende timer på sykkelsetet. Triller ned mot sentrum av Kailua. Smilet blir bredere når Stillehavet åpenbarer seg. Krystallvann. Triatleter vinker. Kjører forbi Karen Smyers på morgentur, hun vinker og smiler sitt sedvanlige brede smil. Jeg roper "Hey Karen!" Får gåsehud. Dette er Mekka og jeg er på vei til Kaba. Smilet går nesten rundt. Jeg har kommet hjem. Bråvåkner da en morragretten jævel med trailerbart roper ut av vinduet - Get off the road F-ckhead! Jeg tenker et øyeblikk på om jeg skal svare. Men han har kanskje 357 - og jeg bare CO2... Men ikke om en slik dust skal ødelegge denne dagen!

Lavaland er det det er. Akkurat som ventet. Vrir det positivt og tenker at på lengre sikt kan det gi næring. Vind fra sør. Overskyet og til og med noen regndråper. Blåser gjennom 80 km. Svetter som en sil. Lever. Bor det virkelig folk i Norge?

Tar noen svømmetak etter sykkeltur, og den første jeg møter i dette enorme akvariet er Nemo... Jeg gliser så bredt at jeg må svelge unna litt saltvann. Hagemann og Holmestrandsfjorden blir aldri det samme etter dette... Opp av vannet møter jeg Chrissie Wellington. Morn du!

Presisjon

2010-10-01T10:34:00.005+02:00

Det blåser fra sør og sørvest. Det vil si medvind og kryssvind store deler av veien til vendepkt. Men med vindstyrken som er i øyeblikket, kan ikke jeg helt se problemet på vei tilbake...

- Jeg vet jeg tar feil, og jeg vet jeg kommer til å angre på disse ord. Artig løypeprofil da, ser ut som min lokale treningsløype...

At det blåser på toppene er sikkert. Contador har visstnok saltet kjøttet med clenbuterol. Astmamedisin som også gir effekt lik anabolske steroider... I tillegg til "adrenalinkick" og slankende effekt... Pussig at stoffene som oppdages har alle de effekter en syklist ønsker seg. Men ingenting overrasker lenger. Nettet snører seg også sammen rundt UCI. [I min konspiratoriske verden teoretiserer jeg; UCI kan virkes som kjøpt og betalt av lag og utøver. Lagene ledes (stort sett) av tidligere sykkelstjerner, som i sin tid brukte det som var å oppdrive farmakologiske preparater. Kunnskapsnivået blant utøverne om bruken av doping er antagelig mye høyere enn det man tror. Det kom nylig frem at mikroinjisering av anabole steroider var lettere å forbli uoppdaget enn normaldoseringen man ville trodd var fornuftig. Det spekuleres i systemfeil hos WADA og det hele utføres med overlegg].
Man snakker om et kjøligere samfunn, det er kanskje ikke så rart det går den veien høna sparker når integriteten og menigmanns holdning til sykkelsporten er på et minimum.. På vgnett var det i sommer spørsmål om hvorvidt bruken av doping i sykkelsporten hadde noen innvirkning på om man ville følge med på TdF eller ei. Hvis jeg husker rett var det vel ca 2/3 som svarte at det ikke betød noe for interessen...

Hadde en tempoøkt på sykkel i går. Noen hurtige drag opp Hanekleiva for å vekke beina. Har vel aldri hatt 30 opp den bakken annet enn i bil, så det var gode tegn. Og det med Tikka Masala uten astmamedisin til middag. Deretter var det 2 tempodrag i vindstille på vei hjemover. Ville egentlig hatt medvind, men man får tydeligvis ikke alt man peker på... Da gikk det bedre med fartsøkten i bassenget på kvelden; subjektiv medstrøm.

Mildvær på Konakysten

2010-09-30T11:46:00.001+02:00

Jeg følger spent med på værmeldingene for Konakysten på Hawaii. Det nærmer seg avreise. Jeg har fått unna noen av de siste spisse-øktene for å finne formen, og hodet begynner å bli klart. Tåken er i ferd med å lette...
Jeg har slitt med motivasjon og har gått mest på automatikk ifb med at jeg endelig skal til Hawaii. Kroppen er på overtid. Normalen er fri på denne tiden, gjerne med en Nikon D80 slentrende på kryss og tvers i skogen. Jeg starter rolig opp med høst-treningen gjerne dagen etter jeg har fulgt Hawaii på internett. Da er jeg motivert. Kanskje jeg i år blir en slags motivator. Jeg håper jo det. Det er jo noen som følger spent med, både her på bloggen, på jobben, i hjembyen og familie og venner generelt. Mitt opphav sier i et patetisk forsøk på å å ytre sin stolthet at "...du trenger jo ikke vinne, det er vel viktigere at du får en fin tur." Nei, jeg trenger ikke vinne. Men jeg vil det. Kroppen vil det. Hodet vil det ikke riktig enda, men jeg vet at klokken 7 neste lørdag så vil også hodet det (kanskje ikke tanken er den samme kl 16 den samme lørdagen...)

Etter mye ramling og romling og alternative tanker om hist og hint, erkjenner jeg jo at jeg er et konkurransemenneske. Men jeg liker å si med rettet instinkt. En jeg kjenner spurte en gang om jeg var skuffet fordi jeg ikke fikk en sønn... Han svarte selv på spørsmålet med noe så intetsigende som at "kanskje like greit, så slipper du å konkurrere med ham...[?] Jeg kjente min voksende irritasjon, men innså samtidig det bildet mange har av meg - til og med mine såkalt nærmeste. Altså en konkurranseperson, som skal vinne for enhver pris. Jeg forsøkte å forklare at min intensitet i konkurranse nettopp er rettet. Rettet mot konkurrenter og egne tidsmål [og annet - en dypere opplevelse av jeg'et gjennom fysisk hard påkjenning.] Jeg tror ikke han skjønte det. De fleste er, eller ønsker vel å være mer fasetterte som individer enn bare den ene detaljen som henger ved en som person. Det blir litt Knausgårdsk dette med mine utleveringer, men dette betyr mye. For det er noe av dette som gjør triatlonsporten så uhyre fascinerende. Især de lengre distansene som er like så mye en åndelig kamp mot seg selv, som en kamp mot elementer og fenomenet tid.

I min villrådende tilstand mellom god høstform og ironmann toppform dristet jeg meg i går ut på en Wisløff. Ja jeg innrømmer det: jeg løp 4 x 4(!!!) med hele tre minutters pause. Bena svarte med vellyst. Hjertet jaget seg selv opp på maxlass og jeg fløt. Høstvakre åkre var i noen sære innavdvendte minutter byttet ut med lavastein. Yoda, Larsen løper fort. 78,5 kg, kroppsfett ~7%.

Gjennom veggen

2010-09-22T13:58:00.001+02:00

Da var det meste av grunnlaget før Hawaii 2010 lagt. Noen betraktninger i den forbindelse:

1. Har hatt langtur på sykkel hver helg siden NM.
2. Har holdt meg skadefri (bank i bordet). Var på vei til beinhinnebetennelse og svømmeskulder. Nye sko og korrigering av svømmetak samt styrking av støttemuskulatur gjorde susen. Moral: Ikke gjør nye øvelser tett opp til en vikitg konkurranse...
3. Har roet tempoet på løpingen. Erkjennelsen av at en Ironman relativt sett er en treg konkurranse sitter langt inne.
4. Kosthold. Kampen mot potetgullet utkjempes daglig. Jeg vinner oftere og oftere. Kanskje blir det ingen ny kamp før kvelden 9. oktober... (den kampen ønsker jeg å tape...)
5. Nøtter og frukt er godt.
6. Melk er jo egentlig for kalver, men smaker jammen godt innimellom. Kanskje kroppen vår egentlig hvisker oss noen ord i øret dersom vi lytter nøye....
7. Jo lenger ut på idiotsiden av treningen man kommer, jo rarere blir både treningen og mentaliteten. Langt er ikke lenger langt og kort er... tja - bare et norsk ord.
8. Innsatsen i svømmehallen er ofte proporsjonal omvendt av utbyttet. Roer man ned bittelitt på de lange seriene, får man et overflødighetshorn av en base i bunn...
9. Ikke undervurder hundremetere hvis de svømmes riktig.
10. Det er lov å ta en fridag.
11. Det er vanskelig å løpe mer enn 70km per uke når man har full jobb og skal sykle og svømme og egentlig er drittlei.
12. Det er godt for selvtillitten å løpe mer enn 70km per uke når man har full jobb og skal sykle og svømme og egentlig er drittlei.
13. Trening til Hawaii i oktober faller ikke inn under det som kan kalles bærekraftig utvikling. Er redd det kommer til å bli mye mimring og mye god rødvin i november. Mitt karbonavtrykk har i år vært som en liten norsk vestlandsbedrift. Reiser hit og dit, trening her og trening der. Kjøring til og fra. Flybilletter hit og flybilletter dit. Skammer meg...
14. Ønsker ikke å identifiseres med bare trening og triathlon. Likevel er kolleger minst like opptatt av fremgangen sportslig som jeg er. Pinlig.
15. Jimi Hendrix ville fyllt 68 år i november.

Noen minutter med TED...

2010-09-16T13:19:00.001+02:00

Ideas worth spreading? Jeg synes det...
Lewis Pugh svømmer ved Mt Everest.
Sjekk også ut Hans Roslings tanker om befolkningsvekst...

Reality check: Gleder meg forøvrig til 7 x 1,5 km med 60 sek pause i ettermiddag...

Pb (plumbum)

2010-09-14T14:24:00.006+02:00

Cape Town

I forrige uke satt jeg i Cape Town og stirret ut mot Robben Island. Tolv km unna satt min store helt i nesten tre tiår. Funderer på hva det må ha gjort med folkesjela og ha "Nilsen" der ute, (nesten) innenfor svømmeavstand og synsvidde? Et merkelig land. Galskap å ikke være lenger, galskap å ikke smake på en eneste Cab fra Stellenbosch eller engang lukte på en Pinotage...

Feberhete netter etter langkjøring og nitidig hersing med kroppen hører jo mai, juni og juli til... Skikkelig lei nå, men med litt svak hvisking av "VM" og "Hawaii" klarer jeg merkelig nok å mobilisere nok til å jage meg selv ut av døren - søker aerob terskel og nye kapillærårer. Og den som leter, han finner. Nye løyper på sykkel og løp kartlegges og prøves. Vestfold er større enn jeg trodde. Men dette livet blir for intenst... Likevel, hva skal til for at en nordboer kan klare topp 100? Pallen? Gå til topps i sin klasse? Jeg visualiserer og drømmer. Vekkes av stram akilles og ømme benhinner. Låra fyllt med bly.

Vann søker smolt - stang søker fisk.

2010-09-14T07:41:00.000+02:00

Delelig med null

2010-09-01T15:02:00.011+02:00

Da denne bloggen ble til for litt over et år siden, skulle den sette ord på min vei mot seier i NM 2010 og Harald Vs forvokste drikkebeger.

Veien mot forrige helg har vært lang, men ikke så broket som jeg selv hadde trodd. For et år siden hadde jeg tatt nesten et helt år fri fra trening. (Hadde 295 timer i 2008, og bare ca 100 timer fra januar til juli 2009...) Jeg satt med andre ord mer stille og drakk øl enn jeg trente. Overarmene var dog store etter mye flislegging og tapetsering og maling. Likevel var jeg overbevist om at 2010 skulle være min sesong. [Historikk. Etter 1999 sesongen har det sikkert vært sagt og skrevet mye. (Jeg ble deklassifisert til gjesteklasse under NM i Torvikbukt etter å ha konkurrert for USA tidligere på sommeren. Jeg følte det dypt urettferdig. Jeg fikk hodet til Erik Johnsen servert på et fat,og jeg forsynte meg grovt. Syklet og løp ham inn, og det er nok fortsatt en av mitt livs beste konkurranser. Når det er sagt fikk jeg verken gull eller drikkebeger, bare en helvetes masse kjeft. Så klart. Johnsen var en fin type, og sa etter noen år at jeg bare kan hente pokalen hvis jeg vil, han føler den ikke er hans...] Problemet var selvsagt min egen hybris. Jeg ble satt på benken under VM i Sverige etter en knallsesong i USA, og ville jo helst bære det norske flagget i eliteklassen. Kunne ikke reise hjem til såkalt kvalifisering i Maridalen pga eksamener og økonomi, men jeg taklet mest av alt ikke å bli satt på benken. Det ga for mange minner tilbake til min barndoms fotball... ("vi setter'n i mål , så gjørn ikke så mye skade...") Så jeg kontaktet USA, fikk drakt og plass på laget dems.) Gjort er gjort og spist er spist. I fjor bød muligheten for katarsis seg; NM 2010 ble lagt til Kongsberg og spørsmålet var om en slabbedask kunne komme i form etter et par sesonger med svært lite trening, svært vonde knær samt dårlig rygg. En plan ble formet i mitt hode. Hva er jeg best på? Jo, jeg kan prikke form når det gjelder... 2.plass i 2008 rett etter 10 dagers bilferie til Paris, hjemme uken før, syklet 100km dagen før løpet med 37 i snitt... Bronse tre uker etter Norseman i 2005, og Sølv i 2007, to uker etter Norseman... Så NM tre uker etter IM i Regensburg skulle vel gå greit... Planen var lagt. Execute. Yoga ble påbegynt i januar. Kiropraktor ble tilkalt, og massasje annenhver uke gjorde meg fattig og myk, men ikke minst til en ydmykere mann... Vondter og stivhet forsvant. Buk og korsrygg styrket med red-cord. Forberedelsene slikt sett var svært viktige, man må trene seg opp til å kunne trene... Det å konferere innvendig med hva som er verdt noe her i livet var kanskje den største bøygen. Etter (for) mye reising i jobben og svake innblikk (ofte uten fokus) i andre menneskers tilstand kom kanskje også ydmykheten. Men etterhvert ble nyheter lagt bort og slått av (ikke lett for en selverklært nyhetsjunkie) og mange timer ble frigjort. Resultatet udnerveis har jeg gitt små drypp av her på bloggen tidligere... (Yawn.... is there an end to this story?)

Etter Regensburg gikk desverre ikke ting helt etter planen. Jeg slet med å skifte fokus fra IM til NM og gikk bare å tenkte på hvordan jeg skulle angripe Hawaii... Med ti dager igjen slapp det litt og jeg kunne fokusere på Harald Vs skinnende drikkebeger. De siste øktene ble designet med det mål for øye og bruke superkompensasjonsprinsippene for alt de er verdt. Peter Coe ble hentet frem og jeg nileste...

Det løsnet på lørdagen før løpet. Da hadde jeg vært tung i beina siden sprinten i Oslo. Plutselig var beina som springfjærer. Jeg kjente ikke beina mine, det var som å gå på luft. Null motstand. Vakuum. Tilnærmet delelig med null.

Søndagen gikk fra det sedvanlige kontrollerte stresset i forkant til å plutselig ligge i Lågen og vispe. Starten gikk og pulsen gikk kontrollert rett til værs. Et overflødighetshorn av krutt og (nesten) perfekte svømmetak. Ut på sykkel var det bånn raper med ett fokus. Sykle inn Ravnan. Et mantra som plutselig tok slutt etter 20 km. Altfor brått. For tidlig. Jeg hadde jo ikke tenkt å ligge her... Jeg skulle jo ta ham i T2 og fosse fra... Å ligge i tet er stressende. Man føler seg fryktelig alene. Demoner og troll jager bak. Er de raskere? Er de friskere? Hvem er de? Inn i T2 gjorde jeg et skjebnesvangert valg, jeg startet alt for rolig og tanken var at jeg skulle løpe meg opp i fart... Det fungerer ikke på en OL-distanse. Utgangsfarten må være høy, så kan det heller dale litt. Men man må ikke starte rolig... Jeg visste jeg kom til å bli løpt inn av Even Olsen. At Even Hersleth skulle ha dagen var heller ikke overraskende. Å konkurrere to uker etter en lang distanse er lettere enn etter tre. Man ville tro det var motsatt. Så der var jeg. Alene i vakuum, vissheten om å bli spist var fæl. Låra svarte ikke. Jeg forsøkte gang etter gang etter gang å sette opp farten. Brukte alle triks jeg kunne. Så for meg fagre jomfruer, laurbær, champagne, ordførerens kjede og svette håndtrykk, kanskje til og med Kongen hadde tatt turen selv? Ingen ting virket. Ikke engang Rocky-trikset fungerte med sakte-kino-for-mitt-indre-øye alle de svette turene i skog og mark og blodsmak i kjeften. Jeg klarte bare ikke løpe fortere. Så bronse ble det. Fornøyd? Det sliter tjue millioner mennesker i Pakistan, det sitter gruvearbeidere innesperret i Chile, narkotikakrigen i Mexico når uante høyder. Vi er en gjeng priviligerte guttunger som forsøker å pisse lengst. Jeg legger meg mett om kvelden. Åpner en flaske vin når jeg bestemmer. Jeg har jobb å gå til. Selvsagt er jeg fornøyd. At en med skoliose og "receeding hairlines" skal kunne gjøre "come back" enda en gang er jo ikke mindre enn fantastisk. Det sier i hvertfall kona. Og er hun fornøyd, så smiler jeg.

Dette var nok det siste fra meg ift triathlon i NM- / NorgesCup-sammenheng og jeg går etter endt sesong fra Team Nakamura til en liten mosjonsklubb i nabolaget. Alderdommen skal tilbringes med en og annen IronMan. Men fortvil ikke - bloggen består. Når jeg knuser mine lagkamerater med nesten fem minutter har jeg kanskje noe å lære bort...

Kailua-Kona neste.

Kontrollert useriøsitet

2010-08-18T12:15:00.002+02:00

Klassefesten nærmer seg slutten. 20 år med preik og moro. De som begår lederskap og vet noe om slike ting sier at man bør skifte beite hvert 10.år. Noen sier hvert femte.
Tjue år med en hobby som gir småkaotisk moro (altfor) mange helger i løpet av et år, gjør at jeg ofte vurderer og revurderer det jeg driver med. Når denne vurderingen (is this it?) kommer oftere og oftere er kanskje tiden moden for å ta et malerkurs, samle på frimerker, eller rett og slett begynne å bowle

Jeg er av den oppfatning av at kroppen stiller seg inn selv hvis man er villig til å lytte. Med det mener jeg at vi på bakgrunn av årstid, "biorytmer", sol, måne, pms, sint kjerring, sur sjef og litt hokus pokus har ulike ytre faktorer som påvirker oss i ulik grad. Å ha et treningsprogram "hengende over seg" der man på død og liv presser seg gjennom den og den uken med så så mye greier, det passer ikke inn i vår hverdag med sms,epost, henting i barnehage, jobb, reising, jobbreising, osv osv. Jeg kjøper at man bør ha en grunnstruktur i treningen med at man begår svømming 1-2 x / uke. Sykler 1-2 x / uke og løper 3-4 x / uke. Jeg tror på den kontrollerte useriøsiteten

Når november kommer er humøret så mørkt at da forteller min "klokke" meg at tiden da er inne for teknikktrening i vannet, fokus på vannfølelse og rett og slett det å gjøre andre ting. Jeg skal på fisketur om et par uker - jeg gleder meg vanvittig. At det blir konflikt med planlagt langtur på sykkel som forberedelse til Hawaii får bare være. Pleie gammelt vennskap og ta en støyt god whisky med fluestanga under armen er verdt 10 turer til hawaii. Tror jeg. Men jeg er romantiker, som liker solnedgang (og god whisky). Triathlon og Hawaii vil alltid være der. Det vil ikke ørreten

Hvis seriøsiteten dobles, firedobles fallhøyden

(Punktum utelatt da ingenting er endelig)

Bedre vær i vente...

2010-08-17T07:44:00.005+02:00

Hadde tre mål for lørdagen;

-Svømme teknisk godt og så raskt jeg kunne.

-Sykle med så tunge gir jeg klarte.

-Ikke løpe for fort.

Ville unngå for høy kadens på sykkel så pulsen ikke ble for høy. Er nok i god form fortsatt, for dette gikk fort. Løpingen fungerte veldig bra. Bremset halvveis og jogget siste 2 km. Kroppen er fortsatt sliten
etter Tyskland, så jeg ville ikke ha for stor belastning på hjerte/lunger en uke før NM. Viktig å heller fokusere på teknikk og muskelstyrke.

Lett at det blir for lite trening mellom konkurranser, så truet meg gjennom 2,5 timer på sykkelen søndag. Løsnet mot slutten, og beina ble nesten nye.

Straks NM. Gleder meg vanvittig til reisen ned og opp og ned og opp langs Lågen. Masse barndomsminner derfra. Det blir et svært skarpt startfelt i år, da får kongepokalen en verdig vinner. Håper vi slipper altfor glatte steiner ved brua…

Deutschland - Deutschland

2010-08-02T22:23:00.005+02:00

Det følgende er tanker skrevet over en cappucino i dag tidlig. Husket selvsagt ikke når premie- og slot- utdelingen begynte,og kikket litt på katedraler og andre gotiske ting.
En del tekniske detaljer som betyr null og niks, men tror det ligger en del nyttige ting innimellom linjene... Les og lær. Ja, for fillern - såpass arrogant og kekk er jeg nå. Jeg skal faktisk til Hawaii...

Så... 20 år med tull, og så 6 og en halv time med superkrefter, 2 og en halv time med vakum og tankekaos. Men nå skal jeg til Hawaii... Litt skuffet over roll-down slot, målet var pallplass i klassen. Lå lenge som nummer to, men de siste 2 timene satt det en og slo i hodet mitt med hammer. Han slo og slo. I magen og i høyre IT-bånd. Kneet sto som en blåse. Men alle som har kjørt IronMan vet dette. Det er en kamp mot klokka, men mest av alt en kamp mot ønsket om å legge seg ned under dyna, eller finne en grøft å sove i.
Jeg sier 20 år med tull. Sannhet med modifikasjoner. Jeg har aldri hatt noen ambisjon om å reise til Hawaii. Jeg husker første gang jeg så Hawaii på TV. Tror det var på "Screensport" i 1990. Det var i grunnen sånn det fortsatte. For det hadde jo begynt året før med skoletriathlon og en OL-distanse i Hof. Hva fanken skal jeg bort der å gjøre? Reiser så mye i jobben som jeg gjør til enda mer eksotiske plasser, så dette gir i grunnen kun grobunn for enda høyere blodtrykk...

Våknet i går morres etter urolig søvn og kjipe drømmer. Ikke mange timene jeg var borte, men sånn er det dagen før man skal i ilden. Man tenker på alt som kan gå galt, alt som allerede er gått gjennom et titalls ganger. Hva om, dersom, hvissom, hvordan osv osv.
Forløp:
3:35. Alarm.
3:45 - 3.58 Ti minutter lett jogg for å få i gang systemet...
5:30 Ankomst T1. Pumpet dekk. Armsving. Toalett.
6:30 Våtdrakt på.
6:40 Svømte litt. Superarmer.
6:50 Startstrek. Sto ytterst til venstre i feltet. Idioti å stå i midten.
7:00 BANG. Fin rytme. Ikkeno stress. Bilateral pusting og full kontroll.
7:15 Beveger meg oppover i feltet. Fosser forbi de som har pangåpnet.
7:30 Vending omtrent, helt konge.
7:40 Har ikke klokke, men kjenner på armer og kropp at nå er ca 3000m passert.
7:50 Masse krefter, har ligget i beina på noen ca 50% og svømt fra og ligget alene ca 50%.
7:52 og litt. Ser ikke noen offisiell klokke, men har et meget fininnstilt biologisk ur, det forteller meg noe like under 53 minutter. Bommer med 20-30 sekunder.... Tro det den som vil. Skjønner at det har gått fort. Masse proffer rundt meg.
7:55 Ut på sykkel.
Bruker 22 minutter på få ned pulsen. Tatt noen slurker vann før vi begynner på bakkene. Drakk også litt av Guggenberger See. Har smakt det verre.
Opp bakkene vil jeg helst bare banke i vei. Niholder igjen. Mange som fosser forbi, jeg ønsker dem god tur. Med ti år til på baken så kjører de også som meg. Det er læring dette her... For alle.
Utfor passerer jeg 80km/t. Mater på bortover og kjører inn de som dro fra meg oppover. Legger meg bakerst i en klynge på 15 mann. Ligger bak Marc, som siden vinner klassen min. Vi spiser og drikker og tar det i grunnen ganske piano. Følge av dommer hele veien, så her ble det kjørt reint...

Etter en runde blir alle passive. Typisk. Jeg drar på og plutselig er det bare tre fire stykker med meg oppover bakkene. Holder farten oppe og ser på klokken at jeg ved 120 km har syklet andre 60 km 30 sekunder senere enn den første 60 km... Fra 160 km og inn til veksling var det mye 90 graders svinger, opp og ned, og litt snodig avslutning på en ellers perfekt sykkelløype. Roer det hele ned litt med vilje. I ettertid kan hende jeg brukte litt mye på å hente inn de som dro fra meg de første 2 milene, men dette var en ad hoc vudering som måtte gjøres. Tror jeg valgte riktig.

Ut på løp gikk det fort. Løp med footpod og hadde sånn noenlunde kontroll på farta. Synes jeg holdt igjen men sikkert ikke nok...

Etter 7 km kommer de første tegnene. Gass i magen. Tisser og fortsetter. Løypa stiger slakt oppover og jeg kjenner beina blir tyngre. Tenker teknikk. Farten øker igjen. Passerer første mila på ca 44 min (inkl pause). Tenker som så at holder jeg dette så skal jeg klare 3.05. Det føles riktig.

Varmen gjør seg etter vært gjeldende, og jeg synes jeg håndterer det bra. Drikker powerbar drikke frem til ca 24 km. Tar en kopp vann og powerbardrikke på hver stasjon frem til 24 km, går deretter over til Cola. Blir kanskje litt mye gass og stress på maven, og har en del mageondt. Blir litt engstelig og roer farten. Med litt mer selvtillit og guts burde jeg kanskje drukket litt mindre, men var livredd varmen skulle slå meg ned.
Begynner etterhvert nedtellingen, og tenker at en solid langspurt skal få meg ned på under 9.15. Men kneet gjør vondt og jeg må stoppe et halvt minutt for å tøye litt. Har selvsagt mistet tellingen, men mistenker at jeg ligger som 7 eller 8. Ser en foran meg som holder høy fart. han er øyensynlig mye yngre, men jeg later som han er 10 år eldre. Bruker derfor han som pes og øker til 4.30 fart (tror jeg) de siste 3km. På oppløpet er det titusener jugends og fraüleins i sitt beste søndagstøy som heier meg inn. Tror ikke jeg har kost meg sånn på et oppløp så mye noen gang. 42. plass.
Tanker underveis:
Clint Eastwood står langs veien. Passer på med mørke solbriller og BMW. Sto like traust på runde en som på runde to...
Tyskere kan ikke sykle oppover. Stor klinge i 7-8-9% bakker... Fordi man kan? Idioti.
Forberedelser:
Tirsdag i forkant: 15 minutter bilpes. Kunne bare mate på. Stor forskjell på sykkelform fra like før NM da jeg hadde tilsvarende, men da bilpes i 40 minutter.
Fredag: syklet bakkene. Beina var supre. Kjente som jeg var 26 år og sprengsterk.

De siste 6 svømmeøktene før avreise har vært uten våtdrakt. Det var lenge veldig varmt i vannet og jeg kjøpte godkjent speedsuit for å være sikker. Det var kaldt hjemme i Vassås der jeg svømmer, men tror at fleksibilitet og flyteegenskaper lett glemmes når man bare svømmer med drakt. Var iskald etter 30 minutter i vannet, og var redd jeg skulle bli syk, men dette er gull verdt. Normalt mister man svømmeform utover sommeren fordi hallene stenger hjemme. Jeg har altså svømt bedre og bedre...

En annen grunn er at jeg har kjøpt red-cord (slynge). Trener core muskulatur og får en helt annen kontakt med musklene. Sterkere i buk og rygg. Skivene i korsryggen har holdt seg sånn noenlunde på plass.
Justerte opp styret 5 mm. Kjøpte 172,5 mm krankarmer og har gått jevnlig til massasje for å jobbe med en ødelagt hamstringmuskel samt altfor stramme IT bånd. Dyrt, men verdt det på sikt. Ikke bare i idrettssammenheng, men fleksibilitet og smidighet er nok altfor undervurdert i vår sammenheng.
Siste fartsøkt på løp var 10 dager før løpet. 1450 meter på 4:46 og 4 x 1000 på 3:20 med 3 minmutter pause i rullende terreng (NC løypa i Holmestrand). Hadde enda mer å gi, men dette gir først og fremst trygghet på egen løppsform. Dessuten er det jo NM om to og en halv uke... De som lurer: på bane løper jeg på 3 flatt.
I vinter har jeg gått på Yoga. Bedre kontakt med egen kropp og sinn skal ikke undervurderes. Dette samt arbeid med kjernemuskulatur har holdt meg skadefri. Smalt kneet i sykkelstyret et par dager før løpet og det var hovent og ømt. Dette kom litt tilbake på slutten av sykkeletappen, men merket ingenting da jeg skulle løpe.

Kosthold: Ingen tilhenger av noen form for avhold enten av kaffe, øl eller vin. Drakk øl til maten hver kveld her i Tyskland. Kroppen er normalt så full av spenninger før en Ironman at jeg tror en øl eller et glass vin ikke gjør noen skade. Det samme gjelder kaffe. De fleste som er i slutten av 30-årene trenger en kaffe eller en god kopp te om morgenen for å få i gang diverse kroppsfunksjoner.

Før start:
En hammergel (100kcal) pluss noen slurker med Ringer / H2O 1:3.
Hadde bestemt meg for ca 500 kcal per time på sykkel.
Infinit sportsdrikk 300 kcal / flaske blandet i Ringer / H2O 1:3. Den ene flasken var blandet til 600 kcal så jeg kunne fordele dette over to omganger i flasken på styret.
3 Maxim barer (3 x 240 kcal) + 1 clif bar (240 kcal).
4 Hammer gel (4 x 100 kcal)
1 flaske Powerbar drikke (ca 250 kcal?)
1 flaske vann til å skylle ned gel og mat og salt/mineral tabletter (6 stk på 180km)
Har aldri opplevd at drikken blir tatt så godt opp. Mistenker at det er Ringer som gjorde det.
Neste gang blir det å bare bruke Infinit og Ringer så lenge som mulig.
Sykkel:
Nakamura Pursuit Custom TT med justert setevinkel på ca 79 grader.
SRAM Red, 53/39 og 12/25. 172,5 mm krankarmer.
Vision Tech 80mm hjul med keramiske lager.
Vittoria Corsa Evo CX 23mm dekk.

Sitting Bull - to dager igjen...

2010-07-30T18:44:00.005+02:00

Endelig i Regensburg. Den siste uken har kroppen sitret og dirret av nervøsitet og spenning. Har jeg trent nok? Tunge bein og kort lunte.
Svømte 40 minutter uten drakt etter innsjekk i går kveld. I dag viser det seg at pga temp.fall blir det våtdraktsvømming... Nå var jeg så godt i gang at jeg nesten hadde sett frem til svømming uten... (ARILD: RETURRETT PÅ SPEED-DRAKTEN??? Ha ha ha...)

Leide en A3 TFSI, som jeg raskt fant ut har en helt grei toppfart. Autobahn er fin sånn...
Mye greier ifb med IM stevner. Regler av ymse slag og alltid noe som er helt unikt for akkurat den og den konkurransen... Fikk omsider surret meg ut i sykkel-løypa. Kjørte gjennom med bil først, deretter bakkene med sykkel. Her gjelder det å holde hodet kaldt. Håper det går fort, men ikke for fort...

Forsøker å sortere tankene og lage en slags liste over ting som går gjennom topplokket.

1. Mennesket er skapt slik at vi glemmer smerte. En IM gjør vondt, men også litt godt.
2. Jeg vet jeg har vært en raskere svømmer og en raskere syklist. Det kan jeg leve med.
3. I sum løper jeg bedre enn jeg har gjort. Det gjelder å få det ut. Flere solide brick økter i banken.
4. Den totale pakken - triathlonformen - er derfor svært god.
5. I triathlon settes alle kluter til mot ett stevne. Skulle ønske jeg hadde disse beina året rundt...
6. Jeg vet at hvis jeg skulle løpt en 10 km i morgen ville jeg perset.
7. Skulle jeg løpt en maraton i morgen ville jeg kommet langt ned på 2.40 tallet.
8. Demoner fra dehydrering i Wisconsin og Danmark dukker glimtvis opp.
9. Denne gang skal jeg drikke nok.
10. Ikke trampe for hardt i pedalene.
11. Ikke hisse meg opp over draftende tyskere.
12. Ikke ligge for lenge i rødsone oppover bakken her nede i Bayern...

Det skal modning til. Jeg føler meg som et godt rødt eple nå. Passe konsitstens. Sterk og kraftfull.

I forbredelsene de siste ukene har svømmingen desverre gått litt nedover fartsmessig, men styrken er der, og i min naivitet tror jeg den primære utholdenheten ligger latent... På sykkelen har jeg jobbet mye med sittestillingen. Sitter bedre enn jeg har gjort på mange år, og jeg klarer å få ned mat, selv om jeg sykler både langt og hardt. Smerter i korsrygg og glutaeus muskler er borte.

To solide Breakthrough økter etter NM på hjemmebane gjør at jeg føler meg bedre rustet enn noen gang. 3,5 time sykkel etterfulgt av 1t45 løp. Vært tålmodig og drukket mye i det jeg starter løpingen. Etter 2 km er det mye lettere å skru opp farten, og jeg holder meg hydrert lenger.

Pulsen er et eget kapittel, og den er sjelden høy lenger, likevel kan jeg presse tide ned og puls opp på 1 km intervaller.

Raceplan:
1. Kjøre konservativt på svømming. Det virker som en rask løype. Desverre er det strandstart. Bare tull. Burde klare godt under timen nå hvis jeg holder meg unna tyske never og slåsskjemper.

2. En mil flat sykkel før bakkene starter. Her går det fort. True pulsen ned. Kjøre kontrollert første bakken. Første kneika er ca 4 minutter før det roer litt, deretter stiger det jevnt det neste kvarteret. Få inn drikke og spise godt. 1 bar pluss en flaske og litt til i timen er ca 500-550 kcal/time. Gel etter 2,5 og 4 timer. Salt/mineraler i tillegg.

3. Holde hodet kaldt etter 120 km. Varmen kommer og det er lett å bli sløv. Få inn nok mat siste 90 minuttene. Her er det "rolling hills" og det er lett å tråkke for tunge gir. Etter 170k er det to rundkjøringer. Være forsiktig her...

4. Ut på løp: Ta med flaske på 500ml med ca 100 kcal. Holde jevn fart og frekvensen oppe. Få ned flasken over 2,5 km. Skru opp farten etter dette.

5. Jevnt og trutt frem til 20-25 km. Her begynner helvete...

PS: Kunne ikke sende bilde av sixpacken... Er ikke noe igjen... Lean, mean, tri-machine.

Tøffness

2010-06-10T23:07:00.004+02:00

I vår lille troika av en familie snakker vi mange språk. Min kone og jeg snakker en blanding av engelsk og norsk. Jeg snakker engelsk og min kone svarer på engelsk gjerne med ett norsk ord innimellom.
Noen ganger motsatt. Da kan hun lire av seg en tirade av bannskap ispedd et og annet engelsk ord (glose). Til min datter snakker jeg norsk. Min kone tiltaler vår datter på engelsk. Mormor snakker spansk til Madison, hvilket jeg ikke skjønner så mye av. Desverre. På barnekontrollen i dag ble det foruten vaskine og bare litt gråt (tøff liten sak vi har) målt og veid. Hun ble funnet for tung. Spist for mye. Far ler. Rutiner som lages og dannes kan etter noen dager skylles ut med badevannet da alt er foranderlig. Ustanselig.
Menneskekroppen slutter aldri å forundre meg. Å ha vokst 25 cm på 8,5 mnd synes for meg helt utrolig. Det virker absurd. Babyen på bildet av forpakningen med våtservietter er helt lik, mens vesla vår har gått fra en liten sak på under tre kilo som virket som satt sammen av porselen, til en robust rabagast som plukker på babydokka og prater / skriker / roper / hviner / brummer / "ET-snakker" / ("Damien"). I dag tok hun tak i sofaen og reiste seg på kne. Hvor ble det av baby-tiden? Pappa-perm er uvurderlig. Jeg takker herved den norske stat som gir meg 6G (7?) for at jeg skal tråkke hjemme. Å være vitne til dette, og ikke bare bli fortalt ting etter å kommet trøtt og fæl fra jobb, er som et mastercard uten limit - Priceless.

Sentimental eller ei, årets første bad unnagjort med våtdrakt i dag. Fant både rytme og ro. Det å kunne ligge i en blikkstille vik å bare trekke vann er en opplevelse. Halvannen meter sikt, men helt uten brennmaneter.

Beina tunge som bly etter triggerpunktbehandling og relativt mye trening. Det å komme seg ut på en slags "dagen derpå" da all fornuft tilsier at i dag bør man ta fri - det er det som flytter grenser. Mentalt og fysisk. Bare det å få spinnet ut på sykkelen (puls <110) et par timer og en kosetur med BOB (Ironman-løpevognen) i halvannen time gir påfyll. Å ta en pause på 7 minutter for å vise jentungen en sprell levende topptrent travhest i det vi passerer en bondegård (far tar attpåtil mot til seg å klapper den) hvorpå hun hviner av lykke, nysjerriget og infantil vantro, gir meg minner for livet.

I forrige innlegg nevnte jeg konkurranse, konkurrering og penset innpå arbeidsoppgaver fram mot denne sesongen. Hvis man skal gjøre ting etter boka hele tiden, blir man kanskje bare uniform og ender som en svært lik utøver som den beskrevet i den aktulle boken man har valgt å følge... Da vil jeg heller være som oksen Ferdinand - ta noen minutter innimellom og "smell the flowers".

Mark Twain var ikke død

2010-06-02T12:26:00.001+02:00

Mai forløp uten de helt store høydepunktene treningsmessig. Innledet mai med å gå ut i pappaperm og satte meg sporenstreks på flyet til USA. To uker uten sykkel og nesten tre uker uten svømming gjorde at jeg mentalt sett var som en springfjær da jeg kom hjem.
Fikk logget 8 turer på sykkelen i forkant av Norgescupåpningen og rakk noen tusen meter i vannet. Optimalt? Selvsagt ikke, men livet må dreie seg om noe mer enn bare trening. For timesvis med vandring på asfalt og besøk på MOMA kan jo ikke erstatte 4x4 eller 5 timer sykkel...

Som den turistguiden og stedskritiker jeg har blitt, kan jeg få anbefale en hverdagsmorgen på Zabar's ved 81st & Broadway. New Yorkers med "Coffee (lotsa creme lotsa sugar) and Evr'thing bagel w/ cream cheese". Lesende i New York Times. Det gir i hvertfall meg mental og kreativ inspirasjon. Løping i Central Park er jo et must. Det er småveier på kryss og tvers og man finner kanskje en bekk som gjør at man ikke helt skjønner at man samtidig kan være på Manhattan. Et yrende fugleliv og sjeldne trær donert av rikinger. Dette er New York. Det er artig å skrape litt i overflaten, artig å se på menneskene som sliter seg ut for å kunne bo der. Og artig å komme hjem.

Siden middagstoppen nærmer seg beslutter jeg å dele mer av mine erfaringer og kunnskap om trening og triathlon. Etter fjerdeplass lørdag er følgende analyse klar:
1. Åpnet bra på svømmingen. manglende utholdenhet (etter for liten kontinuitet i treningen) gjorde at svømmetaket ble kortere og kortere. For mye trening i speedsuit i hele vinter gjorde at hurtigsvømming i gammel badebukse ikke fungerte optimalt. Etter korrigering av taket i våres fungerer ting veldig godt i vannet, og jeg er etter et par dagers surmuling egentlig fornøyd med at jeg svømte såpass greit etter bare fem svømmeøkter i mai.

Oppgaver utført: Isettet av hendene og press på vannet det første halvsekundet. Dette skjer gjennom at man gjør en "outsweep" før man krummer albue og underarm. I tillegg har jeg jobbet med utgangen av taket. En skråstilt venstre hånd har gjort at jeg har mistet trykket på vannet under avslutningsfasen. I tillegg har jeg bommet litt på timingen med bein kontra arm. Mye trening gjenstår men jeg er på rett vei! Herlig å gjøre nye oppdagelser i en alder av 37 1/2.
Ellers bør hofterotasjonen nevnes. Har jobbet med kjernemuskulatur etter innkjøp av RedCord. (har hatt dette på jobben og brukt i vinter pga dårlig rygg, skeiv ramme, kort høyrebein og generelt dårlig holdning...) Det sitter så mye kraft i mage/rygg/hoftepartiet at det er galskap å ikke benytte seg av dette. Hvis man kun bruker armene som fremdrift vil det aldri gå fort. I tillegg har man et helt arsenal av muskler i ryggpartiet som gjør at man kan få et voldsomt trykk på vannet. Aktiver aktiver aktiver! Følgende videoklipp viser brukbar armbruk (outsweep og frontkvadrant ses såvidt ved 43 sekunder på venstre arm.) Dette er før jeg ble obs på timingen, og beinbruken er noe rotete. Undervannsbilder legges ut litt senere.

2. Har funnet en nesten optimal sittestilling på Nakamuraen. Har forandret på tråkket mitt og får mobilisert flere muskler. Synes det går fryktelig raskt bortover, men sliter litt i bakkene. Jeg bruker mye følelser i treningsarbeidet mitt. Forsøker å lytte til kroppen underveis. Forandrer ofte på planlagt trening hvis ting ikke fungerer. Noe av det jeg har slitt med er at jeg har presset hælen for mye ned i klokken 6 posisjon. Dette kombinert med for høyt sete, samt sittestilling på 78-80 grader har gjort at jeg de siste årene har revet over en hel del muskelfibre i hamstringmusklene pga hyperekstensjon. Forandringer tvang seg frem. Etter en vinter med Yoga hver uke, samt massasje 1-2 ganger i måneden har gjort at beina er mer fleksible og smidigere. Det er fortsatt en jobb å gjøre, men har fått en annen kontakt med muskulaturen. Avstiving av ankelen fra klokken 3 til 7 (det det kjennes ut som) gjør at mer kraft går rett ned i pedalen fra kraftarmen fot/ankel/legg i stedet for å forsvinne bakover og ut i intet.

Oppgaver utført: Hurtig sykling på flat mark. Høy kadens. Styrketråkk oppover. Fokus på og "sparke" fremover da foten kommer til ca klokken 11. Ved hurtig frekvens er dette vanskelig. Tenker da litt annerledes og fokuserer på motsatt ben og å trekke oppover. Min mening er at nedovertråkket er så indoktrinert i underbevisstheten og muskelminnet at man trykker ned uansett (men at man ikke trekker nok oppover). Tenker ikke så mye på å "skrape gjørme" av skoene lenger. I tillegg har jeg brukt mye tid på å lære meg å angripe små kuler og pukler i terrenget. Ut av salen og jobbe med overkropp og hurtig frekvens. Igjen sitter det så mye kraft i hofter o g kjerne at det er galskap å bare bruke lår og legger. Fremover må jeg lære å holde farten både inn i bakkene og lenger oppover.

3. Bommet litt på løpingen på lørdag. Manglende konkurransetrening gjorde at jeg ikke klarte å mobilisere alt jeg hadde av krutt og krefter. I tillegg var jeg litt overivrig de siste to dagene på trening og var nok litt for trøtt i beina til at jeg kunne vinne. I ettertid ser jeg at det faktisk er ok. Fjerdeplass gjør meg tent. Det var moro å være i gang igjen... Artig at det kommer nye folk inn i sporten. Håper de finner seg til rette og at det kan bli flere og mer interessante dueller utover sommeren.

Jeg håper noen finner noe av dette verdifullt. Etter å ha holdt på med triathlon i over 20 år må jeg kanskje erkjenne at det er en del av min identitet. Jeg har hørt tidligere svømmere snakke om teknikktrening. Det er fullstendig verdiløst å høre på. De fleste har vanskelig for å formidle noe de selv tar for gitt. Det samme gjelder tidligere løpere. Og det samme gjelder syklister.

Mer om løping senere i sommer.

Ta et tidligere fly.

2010-05-31T10:26:00.001+02:00

Ble overtalt av svoger til å bli med på AC/DC i går. Vi ventet og ventet... ventet... Til slutt kom altså de såkalte ikonene. Den vesle dynamoen Angus Young hoppet og spratt med torsketrynet sitt men hadde lite kjemi med både Johnson og oss som sto ute i sommernatta. At ikke et rockeband kan ha mer respekt for sitt publikum enn å komme en hel time for seint? Det hjelper ikke at Brian Johnson skriker "Sorry, we have to meet the curfew!" når skuffede fans roper om mer. Sod off!

Lyspunktet var var metalbandet Audrey Horne som varmet opp. Løp og kjøp.

Close, but no cigar.

2010-05-19T21:45:00.001+02:00

Som de fleste oppegående mennesker er jeg sånn noenlunde opptatt av situasjonen i Afghanistan. Som tidligere utsendt med lyseblå lue er det noen bånd som aldri brytes. Med skrekk leser jeg om selvmordere (og vanlige mordere) i USA som ikke har taklet overgangen fra uniform til sivil (eller fra støy til stillhet).

Om ikke lenge er jeg redd hverdagen her blir ganske lik. Skadeskutte (både i kropp og sinn) soldater som etter endt "karriere" som fotsoldat kommer hjem til stillheten i Norge. Gjør vi oss noen tanker om hva som skjer i strid? I forkant? Ventingen, transportetappe, avbrutt av svartmuskete blåkledde med glasshåndkle på hodet. Underveis? Intensitet, støy, kaos. Etterpå? Stillhet. Spørsmål. Anger. Agressivitet. Og svettingen om natten ispedd de samme marerittene.

Når jeg så denne artikkelen ble jeg engstelig. Ikke for meg selv. Men for de stakkarene som om noen år etter at de har ledd av det hele og når angsten ikke lenger kan døyves med Jim Beam, begynner å huske. Spørsmålet som før eller siden må bli stilt. Hva om hjelmen ikke hadde holdt. Eller. Hva om kulene traff litt lenger til venstre.

Kanskje jeg legger for mye i det. Kanskje forsvaret har bedre rutiner for å håndtere slike episoder. Hva vet jeg.

Råtne bein. To uker med asfalt uten særlig trening. Enda rikere på opplevelser. Central Park er en flott park. Boston er en fin by. Begge maratonene må løpes....

The Neverending love/hate story...

2010-04-28T22:21:00.002+02:00

Om to-og-sytti timer begynner jeg pappaperm. Da skal maling være maling frem til begynnelsen av august. Lørdag morgen reiser jeg til USA. To uker ferie. Gjøre ingenting. Ikke svare på e-post. Ikke måtte ta telefonen.

Skal bare være noen dager i Texas før vi reiser opp til New York og deretter Boston. Se oss om. Drømme litt. Løpe i Central Park. Være turist og gå helt bambus i en av verdens beste sykkelsjapper.

New York to ganger tidligere. 2002 og 2004. Alltid et vell av følelser og Wow'er som dukker opp. Brooklyn Bridge, Chrysler Building, Flat Iron, MOMA, Broadway...
Ellevte september betyr noe for svært mange av oss. Da vi kom til NYC for første gang i mai 2002 var det bare et digert krater der. Gravemaskinene snakket og menneskene var tause. Blyglassvinduene i St Pauls Cathedral rommer mange sorger.

Det som slår meg er at senhøstes og midtvinters drømmer jeg meg bort til steder som f.eks Texas og USA. Prærie og storby. Drømmer om ekspedisjoner i Grand Canyon eller Acadia Park i New England. Nå, når jeg straks er på vei er hodet tomt. Ikke har jeg fått bestilt støvlene fra REI.com eller de billige skoene jeg så i fjor. Ikke har jeg fått sett på "NYC eating out guide" eller hva den nå heter. Å komme opp fra Subwayen på Times Square er jo nesten pornografisk. Det blinker og lyser. Tuter og bærter.

Mitt alter ego er for rask. Å dundre avgårde i en fart på sykkelen han ikke har sett eller følt på mange år er pirrende. Testløp i helgen ga 41 km/t i snitt over 45 km. Noen justeringer på tråkk, sittestilling og setehøyde, og plutselig falt gamle slitte brikker på plass. Unleash the beast. (Bestilte flybillett til Munchen i går, leier bil derfra til Ironman i Regensburg. Reiser alene. Full focus.)

Klør meg i hodet og lurer på hvor jeg skal ta det herfra? Det er vanskelig å stagge "fartshungrige" bein som går av seg selv.

Balansen får være at jeg leser Klassekampen på lørdager (ihvertfall bokbilaget) mens jeg resten av året drømmer om Unaiten, Shiner Bock og en skikkelig T-Bone... Jo visst elsker vi Amerika....

(Svaret på forrige ukes quiz var selvsagt Jimi Hendrix berømte gitar-akkord...)

G7(#9)

2010-04-16T07:41:00.004+02:00

Det hender man hører musikk som treffer strengen i hjerterota så brått og brutalt at man mister balansen. Etter å ha fått Jimi Hendrix nye plate i hus følte jeg meg egentlig ikke hensatt til 1969. Tanker om Woodstock streifet meg ikke. Ikke Isle of Wright heller. Det jeg tenkte på var tidløsheten. Jimi med gitaren, mannen med brusehåret, som tenkte pompøse tanker, som kunne høres ut som et helt Mariachi-orkester. Å fremskaffe slik lyd for over 40 år siden,
da synthezisere kun var forbeholdt britisk avantgarde og søkende rosa fløyelsgutter, må være selve definisjonen på klisjeen "forut for sin tid". Nå er det egentlig ingen av sporene enkeltvis som treffer sjelen min så brutalt foreløpig, selv om Red House er en av mine "all-time favorites". Det tar tross alt litt tid å høre alle nyansene. Men samlet sett er dette storslått og tankene går til Mozart og Beethoven. Jeg mistenker også at det er mer materiale på lur og at de vil melke Hendrix-kua for det den kan være verdt i flere år fremover. Føler at 2000-tallet kanskje ikke har gitt oss de store musikalske opplevelsene vi hadde håpet på. Det går inn og det går ut. I IPODens tid er det kanskje ikke rom for 7 minutter lange spor lenger. Det meste er lagt opp rundt sånn cirkus 3:36.

Når det er sagt var vel den siste grøsser-gåsehud opplevelsen Johnny Cash med "God'sGonnaCutYouDown". For det var liksom kistespiker'n. En bekjennelse av gamle synder. Vårt post-post-farvel med the man in black (han hadde ligget i jorda en stund da albumet kom ut). Vi takket Rick Rubin for å ha blåst liv i gamlefar. Man hører jo hvordan tub'en i lungene til Johnny har slått rot og det surkler godt innimellom. Så presterer de altså å lage enda et album. Et American VI. Jeg sitter med fingeren på LMB og lurer på å bestille fra Play.com. Men jeg får meg liksom ikke til det. Litt over 30 minutter med vellyd og visstnok svært gode sanger. Så jeg spør, er det bare jeg som har følelsen av at noe kan bli for kommerst? Har melkekua fått skikkelig hengejur? Er det finanskrisa som gjør at "alt" må ut? Er ingenting hellig lenger? Hva ville Johnny sagt? For meg er dette eksistensielle spørsmål. Med min hardt erhvervede nye Yamahaforsterker og danske høyttalere i sort pianolakk. Er det jeg som har blitt bussturist og som nå sitter taust og bare mottar? Jeg håper ikke det.

Jeg spenner på meg mine nye løpesko og varmer godt opp. Løper min faste intervallstrekning. Det er ikke noe som heter altfor gode bein, men etter å ha trent mer de siste ukene enn på flere år, skulle jeg egentlig ikke ha løpt så raskt. Analyserer pulskurven etter hjemtur. Fem ganske nøyaktig like "Grand Canyoner" vitner om en økt med stålkontroll. En slik stålkontroll er ikke forenlig med det jeg tror på. Jeg sverger derfor at jeg skal slippe meg enda mer løs på neste intervalløkt. La humla suse. La beina gå. Nei til konformitet.

2012

2010-03-15T11:07:00.001+01:00

Om noen måneder stopper Mayakalenderen. De matematiske geniene fra det opprinnelige Mexico var pinlige nøyaktige i sine utregninger av både ditten og datten. En av teoriene jeg har hørt om 2012 er at polene skal bytte plass. Under denne ombyttingen vil det magnetiske feltet som omkranser jorden utlignes til null, og vi vil være gjenstand for fri stråling fra verdensrommet. Gammastrålene vil "plaffe" ned alt liv... En form for naturlig opprydding av konsumerismens moro?

På vei til betongkledde Dubai, en by like sjarmerende som kneip. Om hundretusen år vil de grave oss frem fra ruinene og stille den retoriske diagnosen "Er det rart det gikk galt?"

Skulle magnetpolene bestemme seg forå krysse i dag hadde jeg i hvertfall en knall sykkeltur på tørt føre i går. Våryre bånndrag i alle bakkene. Men låra kjente det godt etter 30 km asfaltløp dagen før. Sone 2 er undervurdert.

Hvor er du?

2010-03-10T12:53:00.009+01:00

Lite har vel gjort så mye for ødeleggelsen av menneskets stedsans som GPSen. Kom over denne forsiden av 2. utgaven fra 1674 av Miltons Paradise Lost.

Det er ikke forsiden som er så interessant, men adressen til han som har satt boken. Vi vet kanskje ikke så mye mer om S. Simmons enn at hans virksomhet lå ved siden av gyldenløven...

Vi sender en hilsen til Gutenberg og hans disipler i dag.

9 km hurtig løp i går. Ny pulsklokke. Den subjektive farten var høy med tilhørende latterlig lav puls.GPS og fotsensor er derfor bestilt.

Byfolk på tur

2010-02-25T08:51:00.005+01:00

I dette fryktelige vinterværet har jeg gått mange runder med meg selv ift det å bare komme seg ut for å trene. Etter å ha falt ned fra Gaustatoppen på ski forrige helg og fått en vridning i kneet har jeg skjønt i hvertfall to ting.

1. Jeg er ikke 18 år lenger.
2. Jeg er villig til å risikere ganske mye for flotte naturopplevelser selv om det går på bekostning av humør og trening (de to siste momentene henger i min verden tett sammen).

Så der lå jeg da med voldsomme smerter midt på Gaustaplatået. Storm i kastene og jeg begynte å bli kald, men med en banan og 3 dl Solo på 4 timer ville jeg nok klare meg.
Det er ingen skam å snu, legg aldri ut påfjelltur alene, si fra hvor du går, husk spade er fjellfjolksnakk! Jeg er ikke fjellfolk. Men jeg elsker naturen. Uansett, vondt var det og jeg fryktet korsbånd og påfølgende amputasjon. Menisken og laterale epikondyl er ord jeg har sett på trykk, men av naturlige årsaker sjelden tar i min munn... Etter å ha løsnet skia og fått stablet meg opp, tørket istårene, og konstatert at benet i hvertfall ikke var revet tvers av fikk jeg stavret meg nedover til hytta.

Så hva gjør en uanmeldt skade med oss som utøvere mentalt og fysisk? Etter å ha tenkt tilbake har jeg vel hatt mine beste sesonger der jeg har vært småskadet. Årsaken er rett og slett at jeg har vært mer fokusert på gjenopptrening etter vridninger og overbelastninger, mer fandenivoldsk etter sykkel-mot-bil uhell. Mer nøye med kosthold for ikke å bli altfor feit.

Etter snart to uker med dill dall og rare øvelser, er det tid for litt sjokkbølge hos min Kiropraktorvenn Bjørn. Benet er bedre. Sykkel ute i går ettermiddag i -7. Lever man mer i kulde og ufyselig vær?

Hogge hull i isen

2010-01-28T10:45:00.002+01:00

Etter å ha observert isfiskere på fjorden i Holmestrand de siste ukene slår det meg hvor beskyttet de er. Trygghetssøkende michelinmenn som drømmer om vintertorsk. I boden hjemme har jeg en solid øks. Den vil jeg ta frem og hogge hull i isen. Deretter akter jeg å hoppe ut i hullet. Så jeg kan slå meg på brystet å si at jeg har isbadet.
Så hva er det som stopper meg. Vel, jeg bør jo opp av hullet igjen. Jeg mangler tau og jeg mangler stige. Altså jeg har en liten stige, men synes jo det ser litt dumt ut å kjøre ned til sjøen med en stige på taket. For hva om folk ser meg? Kanskje de ringer politiet. Eller mannen i hvit frakk. Ok, jeg innrømmer det. Jeg har tau også. Et hvitt tau, som faktisk også tåler sjøvann. Jeg skrur på blinklyset og tar en annen vei. Ser ikke vannet lenger, og tanken om et januarbad svinner.

Substituttet for ishullhoggingen får jeg gjennom Løvalddalen på snø og is hvor jeg perser med to minutter og ti sekunder på tyve kilometer. I slutten av januar uten tau og stige.

Å leke i snøen

2010-01-26T14:25:00.012+01:00

Tankene om en alternativ hverdag uten de enorme fysiske utskeielsene er tilstede. Kajakk, rødvin, hjemmekino, gitar, leke med ungen og snømåking er da også artige aktiviteter... Og er det noe som slår bowling? Det er en del ting med dette livet som en slags kvasi-wannabeidrettsutøver som opptar meg. Spesielt etter som håret og skjegget begynner å bli gråere, og tilveksten av hår på ryggen gjør seg mer og mer gjeldende. Tanken på de ugjorte tingenes tilstand.

En Ironman her og en Ironman der. I denne sporten vår, som på mange måter er uendelig statisk i form av at alt dreier seg om den første eller andre lørdagen i oktober over en gitt distanse. Ganske målbart. Jeg funderer oftere og oftere på om kanskje drømmen om tilstanden underveis denne lørdagen en gitt oktober kanskje bør være målet i seg selv. Akkurat som Moses og det forgjette land. Hit men ikke lenger. Til kvalikk i Europa, men ikke lenger.

Det er altså drømmen om denne lørdagen som opptar meg. Etter å ha hatt min tyvende januarmåned i triathlontankeverdenen, som for hvert år oppleves mer snøtung og mørk og dyster enn tidligere kommer spørsmålene. Jeg kikker på kalenderen og tenker at om jeg bare holder ut til mars, kanskje snøen da er gått. Da kan jeg begynne å sykle fra jobb. Langtur i skogen, høre bukken feie basten. Spørsmålet kokes ned til essensen - når er nok nok? Er det nok å bare ha drømmen?

Ti km hurtig løp i går kveld. Tretusen og femti meter i dag tidlig. Svarene ligger der. Det gjelder å stå opp om morran.

Jan Kjærstad - Klassekampen / Heimesiger

2010-01-18T12:20:00.000+01:00

Knausgård veltes ned fra kritikernes pidestall.Og kritikernes kjeft tørres ut etter å ha smakt på alle setninger i samfulle seks bind (snart)... Herlig.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3470052.ece

It's a bird! No, It's a plane! No, it's... it's... it's - what is that?

2010-01-07T11:57:00.002+01:00

Med hvitkledde marker har også jeg preppet ski og langet ut over jordene i Holmestrand. Lite har jeg ant at jeg ble observert. Av E-tjenesten... Jeg har hacket meg inn hos FO/E og skaffet tilgang til følgende notat:

”et så loddent og permeabelt objekt vil, uansett formål, neppe utgjøre noen nevneverdig fare ved treff på norsk territorium eller sokkel. Til tross for bevegelsesmønster av særdeles atypisk art, og som ikke har kunnet stadfestes som noe kjent eller sannsynlig objekt, avskrives objektet som trussel. Det skal tilføres at dersom tilsvarende objekter kommer opp i en supersonisk hastighet, vil de kunne forvente å kunne utgjøre en trussel – det anbefales derfor at algoritmen til Sensor G oppdateres med nye terskelverdier basert på sammenhengen mellom hastighet og objekt type. I dette tilfellet bekreftes dog objektets ufarlighet av dens nærmest latterlig lave hastighet, og forvirrede (”erratic”) oppførsel. Operatøren av sensor G tilfører i en note en anbefaling om å avklare hvordan det for et så vidt gele-aktig objekt, er mulig å endre fartsretning så hyppig. Dette henvises til avdeling for objektforskning for videre analyse.”

(Det sirkulerer nå enda et internt notat der de vurderer å øke arbeidsmengden til en del statlige tilsatte, evt omfordele noen av oppgavene.)

-20 i Holmestrand i dag. Buffen frøys fast i leppa på løpetur i går kveld.

2009

2009-12-31T22:46:00.005+01:00

Nyttårsaften. Vi har spist pinnekjøtt. Drukket god vin. Og så har jeg sett på kongen. Alle årene jeg bodde i Texas logget jeg meg trofast på nrk.no og så på kongens tale. I kveld siterte han Garborg. Jeg har aldri lest Garborg, men mer fornuftig mann tror jeg man skal lete lenge etter... Da kongens tale er over spiller de Ja vi Elsker. Og jeg skal hilse å si at vi elsker. Jeg er aldri så norsk som på nyttårsaften; fjell og fjorder og tinder og daler. Øynene fylles med 0,9% saltvann.

I dag ruslet jeg på nypreppete ski på jordene i Homestrand. Skuterspor og sol i panna. Lykke kan alltids kjøpes med Masterkort fra DnbNor, men den enogtrædevtedesembersola den er jaggu praisless.

Etter 100 hundremetere i svømmebassenget for to dager siden ser jeg fortsatt ut som en Orang-utang.
20 stk a 1.30 (etter adrenalinstart på 1.14, gikk resten på ca 1.19. a 1.30 betyr at hver 100 meter starter etter 90 sekunder. Jeg hadde altså ca 10 sek pause mellom hver av disse).
60 sek pause.
20 stk a 1.30 (1.20-1.21)
60 sek pause
10 stk a 1.30 (1.20-1.22)
2 min pause
25 stk a 1.30 (1.18-1.22)
1 min pause
10 stk a 1.30 (1.20-1.22)
40 sek pause
10 stk a 1.30 (1.22-1.25)
40 sek pause
3 stk a 1.40 (1.25-1.28)
2 stk a 1.30 (1.25)

Euphoria!

PS: Vinskap er bestilt. Happy føkkings new year!

Når en Pepperkakebaker...

2009-12-22T22:09:00.001+01:00

Jeg ble mest overrasket over at Pepperkakebyvandalen fra Bergen kunne skrive.
Tankene går til moren og faren hans som nå sikkert angrer på at de ikke kjøpte Thorbjørn Egners Hakkebakkeskogen til ham da han var en liten gutt. De fleste som har vokst opp med Morten Skogmus og Reven skjønner at Pepperkaker med kun én teskje pepper er noe av det fineste som finnes.

Selv har jeg vært kraftig forkjølet og litt feber i nesten en uke nå. Har svømt, men mest gisping. Løp først i dag. Kjølig i et sårt bryst med -9.

Batch #2 med Pepperkaker er bakt. (den første batchen trillet vi nedpå i løpet av to dager...)
Ribben er i hus.
Medisterkaker stekes i morgen.
Juletreet ble pyntet søndag - den vakreste edelgranen jeg har sett.
Madison sover.
O fred.

Mine Treningsprinsipper

2009-12-15T09:08:00.002+01:00

I motsetning til Knausgård har jeg hverken tid eller kapasitet til å forfatte 6 bind om hvordan livet har vært til nå, men jeg akter å ha en monolog om norske treningsprinispper. I motsetning til Norske Byggeklosser tror jeg Mine Treningsprinsipper kan gi mye fornuftig. Kan hende jeg redigerer bort noe av følgende etterhvert, men kort og godt:

1. Base i barndommen. I motsetning til mange andre industrialiserte land har Norge fortsatt relativt frie muligheter for barn. Lek ute i trær, skog og mark, og den sedvanlige søndagsturen med mor og far. I tilleg kommer sykkel til og fra skole, til og fra trening, kamerater osv osv. Den som undervurderer betydingninen av dette har røyka. Land vi liker å sammenligne oss med mister mye av denne "grunntreningen" og jeg tenker da især på USA, som jo var sammenligningen innledningsvis i tråden. Uten å generalisere er nok barn "der borte" mer overbeskyttet og fraktes hit og dit i mors syvseter.

2. Jeg har som tidligere høylytt annonsert i det vide og det brede bodd noen år i Texas. Det er mye feiltrening på det kontinentet. Det er en svært liten elite ift innbyggertallet. Det burde vært motsatt. Triathlon i USA er en livsstilsport, og i likhet med mange på forumet dekker triathlon også en sosial bit av livet. Ambisjonene eralltid skyhøye, men gjennomføringen skorter det på. I likhet med Arild T (historisk norsk triatlet) er også jeg bombesikker på at gode resultater kan skaffes med relativt lite trening. Teknikk og synergi er nøkkelord. Det er enda mer "Rocky Balboa"-trening rundtom enn det man tror. Hardt, brutalt og mest mulig. Liten hvile, og veien til utslitt/overtreningshelvete kan bli ganske kort.

3. Som en kontra til pkt 2 kommer en altfor forsiktg tilnærming til treningen. Glem 10% økningene. Noen ganger må det kraftigere lut til.

4. Norske pottiter. Det er mange gode norske poteter. Jeg tror at vi som et noe kjølig folkeslag klarer å se på både trening og mål og legge ambisjonsnivå deretter. Vi har, tror jeg, en kollektiv nedarvet "greie" med basis i barndom og mye aktivitet som gjør at vi skjønner hva Ole Ellefsæter, Hallgeir Brenden, Dæhlie og Koss drev med. Likevel skjønner vi også at det er helt naturlig at skøytegutta f.eks trener mindre nå enn i 1993/4 og allikevel går fortere. Teknikk teknikk teknikk.

Dette opptar meg. I en alder av 37 må nok også jeg innse at alderen gjør sitt. Men hva kommer det av at jeg svømmer bedre denne høsten enn våren 1997? Maksfarten min har dalt. Men jeg jobber mer med teknikk nå enn tidligere. I alle tre grenene. Jeg løper også mer økonomisk og lettere enn jeg har gjort. Grunnen er kanskje familieforøkelsen? Jeg tror ikke det, jeg tror det har noe med å senke skuldrene, akseptere de "gavene" man har fått utdelt på godt og vondt og bruke det for det de er verdt. Jeg kommer aldri til å bli verdensmseter. Jeg ønsker ikke å bli det. Eliteidrett er sterkt materialistisk og går på mange måter sterkt i mot det jeg tror på. Jeg tror nøkkelen til å bli en bedre utøver i bunn og grunn ligger der. Glede seg over det idrett faktisk er - fysisk utfoldelse. Samspill mellom kropp og sinn.

Gebyrhelvete

2009-11-25T10:38:00.008+01:00

Jeg kan ikke fordra de kapitalistiske kreftene som ligger bak selskaper som WTC og det jeg antar er deres subsidiary Datasport. Likevel klarer jeg ikke stagge min higen etter en slags kollektiv mishandling av egen kropp.

Femtenhundreogåttifem flaggelanter har til nå meldt seg på til IM Regensburg.Jeg blir fortalt at Regensburg i Bayern har flest kneiper pr/innbygger i hele Tyskland. I tillegg er det relativt kort vei til Praha...

Uff, jeg mistenker at også neste års sommerferie vil dreie seg om romerske broer, domkirker, gotiske katedraler og tysk øl. Selvsagt i relativt moderate mengder før 1.august, men i mindre moderate mengder fra ca kl 16 og utover den nevnte dagen.

Men at Ironmansirkuset styrt av de lave hjulbeinte herrer med kåbbåyhatten på snei kan det med å skape drømmer, det er det ingen tvil om. Egentlig skaper de ikke drømmene, kanskje de mer formidler og åpner dører. Står der med en jæskla dyr billett og sier - Øy du! ta denne, så er du litt på vei mot å oppfylle drømmen din om lavastein, parplydrink og Konakaffe. For 406 Euro, og 18 Euro i gebyr(!) kjøper jeg en billett til det jeg igjen håper blir mitt Nirvana...

To say or not to say

2009-11-24T10:25:00.001+01:00

Man skal ikke spøke med... Nordmenn. Blow me.Eat my shorts. Suck my wiener. Tre variasjoner over samme tema. Tatt ut av konteksten får det alvorlege konsekvensar. I 2009 A.D kriger vi i Afghanistan. Barn og ungdom slakter for fote i Call of Duty - Modern Warfare II. (Nå også med 3D kort fra Nvidia og skjerm fra Samsung. Jeg ble skremt da jeg så det...) Men trakassering av lovende skøyteløper - der går grensa. Selvhøytidelige elendige-i-engelsk-muntlig-nordmenn. Peter Mueller måtte til slutt melde flytting fra Jante.

Tre tusen meter i går kveld. 3000 m i dag tidlig. Det er noe med to svømmeøkter kort på hverandre. Arma kjennes limt på skuldrene. Sjimpansene henger fra trærne. Tungt i dag. Lettere i morgen.

Stilkarakter: 5 x 7,62

2009-11-23T22:22:00.002+01:00

Filmen Heat har skildrer vel et av de mest intense oppgjørene mellom purk og røver. Michael Manns kryssklipping og bruk av håndholdte kamera gjorde sitt til at man virkelig følte seg til stede.

Fullt så tilstede var ikke jeg da jeg ble robbet for ryggsekk med laptop og kamera i Barcelona forrige uke. En fasjonabel butikk med fine skjorter gjorde at jeg mistet oversikten i brøkdelen av et sekund. Som de fleste som ferdes på Las Ramblas hadde jeg også et par ekstra øyne i nakken, men etter en lang dag på jobb, var oppmerksomheten akkurat i passe lavgir, og på et par svisjer og tre svosjer var sekken borte. Now you see me, now you don't. Jeg tenker på tyven og min påtatte vrede. For hva hjelper det å være sint...

Jeg er bare akkurat passe skuffet over materialismen og ungdommens råskap.

En langtur langs stranden og blant ærverdige bygninger gjorde humøret litt bedre. Og verre, da jeg etter hjemkomst oppdager at alle bildene mine - alle skriveriene mine fra ulike turer har ligget på C:\ og ikke på serveren. Ikke har jeg tatt så lett på back-up heller. Hjemmemaskinen er backet opp, men jobbmaskinen har liksom alltid vært i nærheten og at den skulle bli stjålet i det jeg trodde var et sivilisert land - Ha! Etter å vært x antall steder i Asia, Afrika, Sør-Amerika, Tyrkia (!), til og med blant kjerketjuver og lømler i Roma og i industriområder innerst i Adriaterhavet; Ikke engang da har jeg trodd eller følt at Nu - i dette øyeblikk er det slutt - nu forsvinder mine bilder og mine skriverier... Ikke engang i James Lee Burkes New Orleans. Og der er det passe røft. (Ok jeg overdriver litt, jeg har ikke fysisk vært i lower 9th ward, men jeg har sett det fra bilvindu, så det teller vel?) But I digress...

Bildene er borte. Treningsdagbøkene med all treningen min er vekk. Mine 850 timer i fjor og 900 timer året før det (Bløffmaker ville min mor sagt).

Lørdag i Vestfold - Sol, 6 grader C. Løping og svømming skrinlegges. Sykkeltur i solskinn gjør at jeg ikke går helt i kjelleren. Og tjue-km-runden min i går som aldri(!) noen gang har blitt løpt så fort (og det er sant.)

Det er noe spesielt med en helt ny laptop - jeg tenker på Alf Prøysen og fargestiftene hans. Blanke ark, ja det er noe med det.

Lettlurt

2009-11-12T22:57:00.003+01:00

En finstemt cello må være et av de mest behagelige instrument som finnes. Lyd som en menneskestemme. Truls Mørk bitt av flått. Jeg sender ham noen gode tanker. Har tenkt på hvordan jeg ville følt det hvis jeg f.eks ble døv. Bob Dylan har gitt ut en jule-CD. Den ligger foran meg på bordet. Jeg får meg liksom ikke til å sette den på. Jeg vet den er helt sjef, Dyllærn speller julemusikk lissom... Ha ha. Fortsatt noen uker igjen til jul da. Jeg føler jeg må nærme meg litt forsiktig . Kanskje i morgen da.

Stempler inn hjem fra jobb. Madison Amélie ruller på sofaen. 7 uker gammel. Hun pludrer og jamrer litt. Alltid sulten, lik sin far. Det er som en sånn Odd-Børretzen-Evigvarende-klump-i-halsen-ærverdig-følelse hver gang jeg holder henne. Min datter. Som ler og gurgler hver gang jeg bytter bleia. Eller gir henne litt flaske. Min kone rister på hodet. Ler av meg, den lettrørte. Vi danser og synger etter the Lovell Sisters nye plate. Time to Grow. You can take the girl out of Texas, but you can't take Texas out of the girl.

Vastus medialis, rectus femoris, soleus, gastrocnemicus og de små naboene og senevennene vil ha mer. Intervallene fra i går er absorbert på rekordtid. Nevrotransmitterne snakker samme språk for en gangs skyld og forteller meg at Joda, du kan godt løpe i dag og ... Jeg legger Maddie i vogna, skifter og trekker ut på ny tur. Bena er jammen lettlurte når hodet er skrudd på med riktig gjengetapp. Minus null og en halv. Førti minutter ren harmoni.

Barcelona og Gaudi på søndag. Minner meg selv på at franske Grenache tilsvarer Garnacha i Spania...

Ro...

2009-11-10T11:46:00.000+01:00

Søndag var den gamle syklisten og jeg ute og syklet. Banket i vei innover mot Hof, og oppover det vi kaller 1.Cat bakken. Den er 25 minutter lang på en god dag. På sommeren. Ikke spør meg om hvor lang og hvor høy. Jeg vet bare at den er vond og lei. Vanskelig rytme. Jeg har blitt frasyklet så mange ganger der tidligere. Med gråten i halsen har jeg måtte se hardcore MTB-erne forsvinne avgårde. Nå lekte jeg meg oppover. Forbi jegere og elghunder. På toppen var det vinter. Klokket 26:07. Noen ganger har jeg stålkontroll. Sone 1? Hvor er det?

Orden og systematikk

2009-11-06T12:08:00.000+01:00

Ja altså, jeg prøver igjen. Ble avbrutt under forrige innlegg. Nå har toget sporet av og jeg har glemt hva jeg ville si. Men det kranset rundt hvordan Sverige og Norge er veldig forskjellige i organisering av ditt og datt.

Jeg tenker selvsagt på Svineinfluensaen. Med stor S. Intervaller i går kveld vitnet tidsmessig om at ting ikke var helt som det skulle. Mye armer og bein og snittfart ned fra 3.30/km til 3.42/km. Ikke bra. Kanskje jeg rett og slett hadde en dårlig dag.

Poppet nettopp en Tamiflu. Håper det bare er kulda og snoen som gjør at lungene føles litt "grunne" i dag. De håpet nok mye i 1349 også. I min til tider overdramatiserte virkelighet tenker jeg på kunnskapsnivået den gang, og hvordan folk døde som fluer. I dag har vi kunnskap om ditt og datt. Hygiene og greier. Vannklosett og varmt vann i springen. Men like forbasket kommer folk på jobb, hostende, rennende øyne og tykke stemmer. Forbannet lukker jeg døren. Ønsker dem dit peppern gror. Noen må absolutt vise at de kommer på jobb "Å så flink jeg er...". Matt.

Gjerrighet og orden

2009-11-02T10:22:00.002+01:00

Jeg har med en viss interesse fulgt arvestriden etter Stieg Larsson og hvordan den gjenlevende slekten ikke ville dele noe av inntektene med Larssons samboer gjennom 32 år...

Nå går det mot en løsning.

Blotting

2009-10-26T17:55:00.001+01:00

Blotting er omtrent det samme som Blogging. Jon Niklas Rønning forteller i sin nye bok om Facebook-generasjonen at vi nok har et voldsomt behov for å synes. Vi som deler alt mulig med alle - "70 venner og ingen og drikke kaffe med..." slående. Er det sant? Vel, t-ene er byttet ut med g-er. Jeg ser jo den.

Jeg liker å kalle meg en av de tidlige internettbrukerne. Begynte vel på vinteren 1995. Jeg og en kamerat hadde hvert vårt modem i Holmestrand, og var etter sigende to av 8 brukere i den vesle byen vår. Vi ringte stadig til "nettleverandør" som flittig forklarte om pingtider, tracerouting og optimalisering av oppsett både her og der. Vi fikk aldri noen regning den gangen. Det meste var nytt for de fleste. Og kunne man ikke i hvert fall litt elementær dos-programmering kunne man like godt rulle inn.

Usergroups var noe som opptok folk den gangen. Folk med felles interesser delte flittig vekk erfaringer om noe og hint, enten det var mynter, LP plater, frimerker. Mener og tror at dette kan ha vært noe av forløperen til blogging og facebooking (heter det det? har aldri vært på facebook... sorry). Poenget er vel egentlig at vi menneskene aldri blir fornøyd. Alt må gjøres enklere. Nyhetsbildet forenkles. Avisene forenkles. Slår du på Dagsrevyen kl 19.00 vil du antagelig allerede ha hørt overskriftene allerede. I hvert fall én gang allerede i dag. For vi må jo stimlueres. Chuckie V var en triatlet som aldri gjorde det særlig stort. men han ble merkelig nok berømt likevel. Masse hår og en "crazy look" gjorde at folk syntes han var god. Han forteller på xtri.com at det ikke finnes noen snarveier. Det er kun hardt arbeid som gir resultater. Ingen gylne sykkeløkter. Ingen superserier som gjør at man plutselig svømmer som Phelps. Arbeid over tid. Og hvordan skal vi klare det i denne vår tid som flyr raskere og raskere avgårde. Kan man delta på alt? Barn pådrar seg stress-symptomer pga for mange aktiviteter. Jeg undres på om ikke voksne også gjør det. Jeg har nå begynt å slå av mailen på jobben. Telefon på lydløs. Plutselig fikk jeg gjort litt. Folk ringer og mailer og spør om det underligste. Si meg, leser ingen bøker lenger? Kan ikke folk lete på internett etter selvfølgelighetene sine der? På et svært populært forum diskuteres det hyppig den ene selvfølgeligheten etter den andre. Skal jeg trene knebøy? Skal jeg trene styrke for å bli god i svømming? JA, du skal det! Du skal trene styrke for å unngå skader. Triathlon er en belastningsidrett, som krever at man ligger litt i forkant. De færreste av oss er slik disponert at vi slipper å tøye, slipper å trene styrke. Hvis du ikke trener styrke og fortsetter å jage på, kan jeg nesten garantere at du snart får frikort hos legen din. Og da blir styrketreningen kun rehab-øvelser ala trim for eldre.

Jeg blotter min irritasjon. Triathlon var engang en idrett for de gale. Vi som ikke hadde noe fast her i livet. Som ikke orket å stirre på den svarte streken i bassenget 7 ganger i uka, men som synes det holdt lenge med tre. Som ville ha litt natur og frisk luft med på kjøpet. Vi som likte å bli sett på som litt outsidere, som liksom ikke fant seg til rette. Som søttenåring syklet jeg femten mil til Kragerø, drakk meg sørpefull da jeg kom frem, og syklet hjem dagen etterpå. Jeg gjorde ikke det mer. Det var ingen jæskla blogg eller forum hvor jeg kunne nerde meg frem til at det burde jeg ikke gjøre. Smart? Of course not. Lærerikt? You bet. Moderasjon og noen ord om Gandhi neste gang.

Ryggen knaker etter for mye dustesørf og råtten gitarspilling. Trimmaster og en skikkelig "popp" i korsryggen gjør at jeg ikke kaster inn årene riktig enda likevel... 48 km løpte km forrige uke. Jobber med teknikken. Det er dejligt...

Body Mass Index

2009-10-21T21:26:00.002+02:00

Jeg har en BMI på 24,2 blir jeg fortalt. Litt høyere og jeg vil altså tendere mot å være overvektig. Videre blir jeg fortalt at innen 18 november kan jeg ha gått ned 4 kg. Da hadde jeg antagelig blitt fryktelig sulten, men sikkert løpt raskt. 600 kroner skulle det koste...

De har lagt ny asfalt over den gamle intervallstrekningen min. Fjortenhundre meter med skinnende blank deilig myk fersk asfalt. Jeg pruster og sparker litt. Høstluft og 5 grader i går. Sagmugg og hest. Løper fra meg selv og glemmer tid og sted. Går fort jo. Idag stormet jeg rundt på noen øde veier før solen gikk ned. Virket som offoraden gikk nesten like fort som raceren. Håper det ikke er innbilning. Tror det er sunt å gå inn i den mørke perioden i en slags form. Lettere å ri videre. Kommer jeg meg ut på flere intervaller i morgen? 3:30 / km. BMI? Whatever.

Kollaps i Bosporus

2009-10-14T21:12:00.006+02:00

Fire timer fra Gardermoen i en Boeing 737 ligger Istanbul. Har vært her en gang tidligere, og jeg blir lett tankefull her vest møter øst og alt det der. Jeg tenker på det vi tror vi kan om Tyrkia - pkk, Orhan Pamuk, simit (brød), den blå moské osv. Jeg tenker også på Sigurd Jorsalfare. Kanskje stanget han også mot stabeisene for ganske nøyaktig 900 år siden. Kanskje han skuet ut mot Bosporos og Galata en januardag i 1111 og lurte på hvor han skulle parkere skuta si. Jeg ser de for meg, Sigurd og Alexios i passiar om gull og myrra, treller og rikdom. Kanskje var de litt like der de sto. Hersker og erobrer. Sporene etter vikinger i Istanbul er mange. Jeg mister litt fokus og tenker på mine egne skatter hjemme. Likevel vil jeg alltid tilbake hit, litt klokere hver gang jeg reiser herfra.

Helsestudioet på hotellet er stengt men jeg kan se Middelhavet fra hotellet der jeg bor. Bak åskammen til venstre ligger Svartehavet. Skal, skal ikke. Havet lokker. Jeg trekker pusten, og reiser meg litt halvveis fra stolen.Gir opp. Svømmebrillene ligger hjemme. Nihundreår siden siste vikingtokt... Jeg rister på hodet - jammen godt jeg skal hjem fredag. Det blir situps og pushups på hotellrommet.

Nytt objektiv

2009-10-01T21:05:00.008+02:00

"Som gammel køntri- og western artist og mange år alene på veien var det godt å få inn noen bandmedlemmer..."

Omtrent slik har jeg følt det siste uken. Et svært velkomment tilskudd til familien. Dagene hjemme den siste uken med den nye babyen (som foreløpig fortsatt heter "Babyen") har vært berikende også mellom oss. Klisjene melder seg lett, og en altfor myk Larsen kan selvsagt skade mitt beinharde ego - så la oss kort bare si at kjærligheten er dynamisk.

Vi har sålangt vært utrolig heldige. Et velskapt barn som sover om nettene. Far selv går på rosa skyer, men koser seg med en og annen treningsøkt. Det å glemme å spise er for meg et til nå ukjent fenomen, så vektreduksjon på 2,5 kg og bra sykkelbein primo oktober mottas som musikk i en triatlets ører før den lange harde høsten setter inn. Nye dekk på offroaden har også gjort sitt. Det å bli far gjør nok noe med selvtilliten og.

Kvinnekroppens kraft

2009-09-24T09:17:00.000+02:00

Og med ett var vi tre. Alt annet blir helt uviktig og jeg står ikke lenger i fokus. En vindunderlig følelse. Jeg stiller meg ydmyk og totalt uforstående til den styrken og kraft som kvinnekroppen utviser under fødselen. Man kan se bilder og studere prosesser, men å se mor og barn, morkake, navlestreng, og den første sugerefleksen viser hvor kompleks denne verden er, og hvor lite vi mennesker egentlig forstår. Et pikebarn på litt under tre kilo og 47 cm lang ren lykke.

Helg på sparket

2009-09-20T21:45:00.000+02:00

Våte juli- og augustdager fortrenges med vakre septemberdager. Våtdrakten som var pakket bort hentes frem. Vi skal krysse Gjersøen på langs. Det er alltid stort å svømme ute på høsten. For to år siden svømte jeg så sent som i november. Det beste er at det mangler både måker og mennesker. Manetene er gått i oppløsning.

Tærne blir numne i 13,5 graders vann, men 5,7 km går mye raskere enn antatt. En 6,5 km løpetur tilbake til start blir dagens utbytte. Søndagens tunge skuldre og stive nakke forsøkes roet med en scone og god nykvernet kaffe. Da det ikke funker blir det 20 km asfaltløping i stedet. Maifart i september kan bli bra.

Peyote

2009-09-17T15:09:00.004+02:00

I Big Bend i vest-Texas vokser det en bitteliten kaktusblomst. Jeg fant ingen. Det er ingen tabuer lenger. Samfunnet er ferdigmøblert. I vår søken etter svar forfaller vi til reality-tv og kikking. Big brother feirer ti år. Christer Falck en semigud - jeg gremmes. Lyspunktene er likevel at man finner en slags sympati eller intertekstualitet på tvers av vedensveven gjennom blogger og likesinnede. Kanskje besvares våre spørsmål om levd liv og drømmer gjennom treningen. De vonde knærne holder oss i hvertfall våkne.

Femten gode km gjennom skog og på grus i går kveld. Dei vakre hestane på Holtan gård kjenner meg att no.

Windbreaker

2009-09-15T15:09:00.000+02:00

Frisk høstluft hjemme. Nye sko ankommet med UPS. Min favorittmodell fra den tyske giganten. På med jakke og bukse. En tynn nesten vindtett en i dag. Vet ikke hvor lenge jeg skal løpe. Skal bare prøve skoene. Hard god såle. Føttene justerer seg raskt etter å ha vært innom en annen modell fra en annen fabrikant noen måneder. Akillessenen holder seg stram og fin uten ømme punkter. Skrur opp farten. Holder høyre i Y-krysset der min løype vanligvis går til venstre. Ikke for ivrig nå da. Skal bare ha en kort tur. Låra er fine. Pusten likeså. Varmt og godt under den semi-vindtette jakka. Det er slik jeg må trene hvis jeg skal til Hawaii. Kle meg godt og svette mye. Kjenner perlene i min hårløse panne. Energy Lab for mitt indre. Holder unna for de som kommer stormende bak. Etter en gnistrende sykkeletappe er det jeg som ligger som første amatør- 16 plass totalt. Jeg kjenner jeg holder.

Den gule skiva som styrer livet på jorden henger allerede lavere på himmelen etter en uke i Kina. Men jeg kan se den; gjemmer seg ikke bak gardiner av tåkerøyk. Grusen på gårdsplassen i nr.8 spruter. Klokken viser 55 der den på denne runden normalt viser 1:05. Ny jakke og nye sko - Made in China...

Privilegier

2009-09-08T09:33:00.008+02:00

Forstadene med tekoking og matlaging på fortauene. De flittige arbeiderne vandrer til og fra. En lokal kjøpmann utviser stor balansekunst med 72 stk kanner stekeolje sirlig sortert og pakket bak på sykkelen. Intervalltrening i Guangzhou handler neppe om Pirie, Zatopek eller Friel. Gårsdagen viskes ut med morgendagen. Med 10 millioner andre i en by som kappes om veier og oksygen og mat og drikke er vi de priviligerte.

30 minutter på tredemølla med 4.25 fart og 30 minutter jevn fri i bassenget gjør underverker etter en 14 timers flytur. Jeg slapp "monkey class" denne gangen. Rent treningstøy, proteinshake, 8 bar i dekket, 7,5 timers dager, fem-minuttere, internettfora og blogger er sterke kontraster. Men Sisyfos nye hjemsted er likevel snart glemt.

Murstein

2009-08-27T21:04:00.049+02:00

Reims, Franrike 2008. Julivarmen slår mot oss, og tanken på rødvin er mildt sagt malplassert. Etter å ha beundret den vakre gotiske katedralen, nyter vi en cappucino på torget, og legger merke til de mange som går ut og inn av en rustikk litt bortgjemt vinbutikk. Nysjerrig. Ding, dørbjellen klinger lett.

Bonjour M'sieur.
Bånsjour - nå parlej fransej. Parlej vou Ånlgej? Ui?
Ahhh... Norvege? Oui?
Un Boteille Chateu Neuf du Pape sill vo plei...
Oui, they have some good wines, but wouldn't Monsieur rather try something from further south - I have a special one here. Excellent vintage. 2002, La Caillasses - a rare brand I tell you.
Well then. Gimme two please. And wrap'em please. And a couple of Gigondas as well...
Ahh monsiuer - excellent choice.

Why thank you månsør.
Would you like a bott...

No more Champagne please.

September 2009 er nært forstående. Kongsberg triathlon ble ikke akkurat den triumfen jeg drømte om. Men noen detaljer stemte, skifting- T1 og T2. Etter 60 metern på 7 blank ut av T2 kjennes det ut som ryggmusklene ligger i stillingskrig med lungene. Jeg er en Iberiasnegle. Gartnere kommer stormende bak med gift, og det er nyttesløst. Knærne verker. En finger i jorda. Her må det trenes mer...

Onsdag 26.08: Offroad intervaller i skogen. Blodsmak i munn. Sykkelen triller inn i gangen med sin herre på babord. Gjørme og svette drypper på det nyvaskete gulvet. Kona roper Ut! Smiler mens jeg drar vaskefilla over gulvet. Dusjer, lykkelig.

Ibsen eller Prefontaine

2009-08-19T15:43:00.006+02:00

Mange vil til Ironman VM på Hawaii. Ulike motiver. Mange drømmer. Noen har sett Tv-sendinger og fått gåsehud - Dit vil jeg! Er det ibsenske motiver for å holde på med dette? For vi er vel alle gjennomsnittsmennesker.

Lekser (trening) er en ting - eksamen (konkurranse) noe annet. Jeg kikker litt på disse bøkene innimellom (Friel / Byrn) og det er mye klokt der, men føler at de likevel legger litt begrensninger ift utførelsen i konkurranser... Jeg savner litt av den nordthugske gusto hos norske triatleter. There is a thug in Northug. En "bølle". En "lømmel". Vi finner de andre steder og. Armstrong. Boonen. Vi andre skal nærme oss så forsiktig [Wel fuhk thāt, man]...

10x100m på fotballanlegget, start hver :45. Barbeint. Fotballkamper i bakgrunn. Noen rister på hodet. Jeg rister tilbake. Best uten ball.

Vino Nobile

2009-08-16T20:32:00.007+02:00

Forventninger og (over)vurderinger skjer på mange områder. Brunello bl.a. er laget av Sangiovesedruer og er sterkt overpriset. Den rimeligere varianten fra samme område, Rosso di Montalcino går heller ikke hjem hos meg. I stedet kan kanskje Vino Nobile de Montepulciano gi "more bang for the bucks"? Mine olfaktoriske sensorer tar meg tilbake til Siena en nydelig junidag i år, hestene ble presentert foran det årlige racet som går på Piazzaen.

Rasedyrene ble ført stramt gjennom gatene til applaus og jubel fra de lokale innbyggerne. Jobbet de ikke den dagen? Jeg blir forundret over at vinen i de vakre enotecaene og gourmetburikkene holder samme prisnivå som på polet i Norge. Rike amerikanere og toskanasugende nordmenn gjør sitt. Åtte flasker røde gleder for sene høstkvelder, samt et par liter olivenolje. Spenningen og adrenalinet suser i skranken til Ryanair - blir det overvekt? Det er glede i god rødvin. Den dårlige skaper bare irritasjon. Og den værste er den overvurderte og den du lagret akkurat så lenge at korken tørket og røk i ren desperasjon. Vi snakker vel her om Nebbiolo- og Sangiovesedruens 7.krets i Dantes helvete.

Rasedyrene var ikke like mange under NM i Oslo i går. Kjente litt på energien i Maridalen og i skogen ved Sognsvann. Store variasjoner i både intensitet, effektivitet og sluttresultat. Mange stive kropper i triathlon. Lite rotasjon i hofter og overkropp. Liten bruk av armer og skuldre. Altfor mye tripping på tunge bein. I sum gir det lite fart. Jeg noterer meg dette i mitt hode.

Skogen i Holmestrand en søndag morgen i midten av august er bløt og tung. Det renner bekker på stien min. Jeg hører det knaker i noen grener. Elgen er nær. Tar en pust og en strekk. Solen er fremme etter mange dager i dyp depresjon. Alene i to timer med elementene. Dette er min skog. Her er hjemme. Toscana er vakkert og lager mye flott vin, men dette er hjemme.

En John Ford western

2009-08-14T14:00:00.005+02:00

Grana ligger todimensjonal sort på bakken. Kjølig augustluft på bare knær. Duggfriskt. 40 minutter i Dasslers beste. En lav rullende romling fra sør i fylket. Morricones plystring på øret. En sølvpil suser i luften. Fartslek mellom lys og skygge. Hjertet slår to ganger for hvert steg. Sundown.

9 dager til triathlon i Kongsberg.

Om at bli motiverad...

2009-08-13T14:51:00.004+02:00

Storheten man føler når man krysser målstreken som førstemann er kanskje bare en metafor for størrelsen på manken. En organisert kamp om revir. Sivilisert? Vel...

Jeg fulgte Norseman i helgen fra sidelinjen. Fungerte som hjelpemann for han som omsider vant. En sann glede å se ting fra avstand.

Syklet fra jobb i går. 2t 10 min. Hadde 4 tråkk i verdensklasse. Passerte Cancellara over en bakketopp og sprengte feltet. Contador og Lance parkert i grøfta, hvinende, pustende. I mitt hode.

Om at segra...

2009-08-05T11:51:00.002+02:00

Jeg lurer på om Dubya om 10 år kommer til å ta turen til f.eks Iran og unnskylde noen potensielle journalister tatt til fange, kanskje for å ha "spionert" på Vokterrådet... Selvsagt ikke. Unnskyldninger og slikt noe faller ikke lett der i gården. Pussig at Bill'ern blir hentet fram for å reise til Nord-Korea. Med suksess. Det vitner om en dynamikk og ydmykhet som du aldri ville finne hos Dubya og Cheney. En liten seier og oppreisning for det demokratiske USA altfor lenge undertrykt av totalitære republikanere. Synes jeg.

En mindre seier i går at jeg faktisk ble sist av samtlige som syklet opp til Hvittingen. Etter en pangåpning fikk jeg igjen bevist at styrke, O2 og maks er som det stort sett har vært, men at utholdenhet og stayerevne blir oppgaver utover høsten. Stjerner og planeter danset tango foran øynene opp bakken. Pusten var tung, sykkelen var tung, svetten rant, og pizzaen som ble spist altfor tett opptil trening truet med å ta nærmeste nødutgang.

Men jeg kom opp.

Postironmanblues

2009-08-04T12:36:00.004+02:00

Er ingen vanlig 12-takts shuffle. Den går i B7 med full twæng! Ikke uvanlig etter konkurranser hvor mesteparten av året har gått med til full fokus på et stevne. Det er en lei tristesse, og akkurat passe farlig fordi hvis det går "åt skogen" så er det ingenting å falle tilbake på. Ingen andre stevner man har meldt seg på, ingen resultater å vise til. Spørsmål om nok trening, nok intensitet, rett utstyr, rett kjerring, rett bil og rett hus stilles. Det dukker opp et sted bak hypofysen til venstre for hippocampus. Øyeblikkets uoppmerksomhet. Landskapsbilder er ofte i fokus. Kanskje fordi vi står et stykke unna når vi observerer og tar "bildet". Linseverket vårt gjør sitt til at når vi ser ting på litt avstand så blir de kan hende klarere. Pause er godt. Det gir tenning.

Hvittingen (402 moh) skal beseires i kveld på MTB. Med en gjeng topptrimma noenogførtiåringer i sin aller værste midtlivskrise: hvordan slå kolleagen på birken om 4 uker.

Helg på innpust

2009-08-03T12:09:00.003+02:00

Lørdag morgen 2t20 på mtb i Hof med tidligere norgesmester i sykling. Her ber jeg om bråk. Selvmedlidenhet og pust (les: hvining) på nye høyder opp 1.cat bakken til Hajern (25 min lang). Ryggen verket etter første terrengtur på 10 mnd...

lørdag ettermiddag: Kraftvask, sandpapir og høytrykksspyling på en gammel barneseng. Grunning, fiberreisning og mer sandpapir. Voila! En stykk sprinkelseng klar for maling.

Søndagen fullendt med 1t40 i skog og mark. Jobber med steget, og forsøker å lande så mykt jeg kan. Fornyelsens tid tar ikke slutt.

Jeg undres om det er fysisk mulig å sprenge et par av sine egne alveoler. Hundreognitti i puls i brattbakken gir negavtivt svar.

Ah, for en lykke. Man kan jo bli religiøs av mindre.

Om at mala

2009-07-31T13:18:00.003+02:00

Har kjøpt maling i dag. Jotuns oljebaserte med 80 glans. Skal male barnesenga til den vesle jenta vår som kommer i begynnelsen av oktober...

Henter hjulet mitt på butikken etterpå. Hadde røket en eike. Klar for MTB i skogen nå.

Det handler om å ta grep. Før magan blir for stor.

Om at trena...

2009-07-31T12:53:00.007+02:00

Jeg har egentlig aldri vært glad i å trene.
Svette lukter skikkelig vondt, og det er først når man er skikkelig godt trent at svetten ikke lenger lukter noe særlig. Amoniakk, NH3. Blandet med annet svineri. Nei fysj. Jeg liker ikke å trene. Jeg vil helst gjøre andre ting. Som å lese en god bok, eller drikke et godt glass italiensk rødvin. Barolo. Barbaresco. De knuste nebbiolodruenes 7. himmel.

Men når det er sagt betyr ikke det at jeg ikke kan noe om trening. Jeg kan veldig mye om trening. Jeg vet nøyaktig hva som skal til for å vinne den pokalen til neste år. Og det er nettopp derfor det er så vanskelig. For det gjør vondt. Og det vil gjøre vondt. Mange ganger.

Om at leva...

2009-07-31T12:02:00.006+02:00

Å leve høres bedre ut på svensk. Synes jeg. Vi har alle vårt. Det er mitt topplokk. Enten det er kreatvie idéer ift arbeidet, eller kreative idéer ift trening og konkurranser. Jeg driver med triathlon. Og etter snart 20 år i sporten har jeg skjønt at jeg er triatlet. Jeg klarer ikke flykte fra det. Triathlon er en livsstil.

Vi er det vi gjør.
Vi gjør det vi mestrer.

Rastløsheten gjort sitt, og jeg vil tilbake. Det å slå andre er ikke egentlig viktig slikt sett, men å vinne en konkurranse det gjør noe mer. Gir noe mer. Man slår seg selv. Overvinner egen frykt, egne begrensninger, egne grenser.

Motivet mitt. Er den pokalen. Kongens pokal. Jeg er ingen utpreget monarkist. Men vi som vokste opp på 70-tallet liker jo stort sett kongefamilien. Vi er oppdratt til å gå i tog, flagge, hilse pent og tiltale kongen dersom vi mot formodning skulle treffe ham i skiløypa med Deres Kongelige Høyhet. Eller noe sånt.

Det har kanskje med prestisje å gjøre. Et øyeblikks storhet. Når man etterhvert blir voksen og skjønner at man hverken er udødelig, at penger ikke vokser på trær, at regninger må betales og at renta kommer i tillegg til avdragene, og at man på toppen av det hele egentlig er en helt ordinær passasjer på denne skuta vi kaller Norge, da vil man ha sine warholske 15. Prestisje, sportsrevyansk storhet, ekte champagne, kanapée, og dopingkontroll, samt ekstremt store mengder laktat kombinert med en usigelig glede.

Erudite

2009-07-31T11:55:00.000+02:00

Erudite comes from Latin eruditus, from e-, "out of, from" + rudis, "rough, untaught," which is also the source of English rude. Hence one who is erudite has been brought out of a rough, untaught, rude state.